Bilder av mat fra Japan. Rett og slett

Dette innlegget er dedikert til mat vi har spist i Japan.

Dette var en lunsjmeny.
Her er det kjøttkake i brun saus med ost på toppen, Kålsalat, Kalde nudler i majones kanskje?, og spam(bogskinke) over omelegg og egg wrappet av sjøgress. Dette måltidet så ut som rett ut fra en tegneserie.
6/10
Bursdagen til Jan Robert.
Her spiste vi okonomiyaki – en slags pannekake med kål, svin og andre rare ting. Kjent som soul-food til Osaka.
Og en nudelrett med bonito-flakes – som er tørka fiskeflak.. Ikke spesielt godt, ikke spesielt vondt.

Okonomiyaki – 7/10
Nudelrett – 7/10
Edamame: Kokt med salt på. Helt nydelig.
Edamame er grønne soyabønner som er umodne.
10/10
Sake: Noen er gode, andre er ordentlig vonde, men denne var helt nydelig! Heter Goshun.
10/10
Ting på spyd. Husker ikke navnet på det.
Øverst: Gris – veldig god. 8/10
Kylling med wasabi – litt tørr. 5/10
Noe vi tror var Aorta. Altså blodårer med litt kjøtt rundt. Smaken var nydelig, teksturen var grusom for meg. Måtte spytte ut. Spiste de grønne grønnsakene i mellom stykkene. Jan Robert likte det hvis du tygde helt bakerst i munnen, ikke kjente med tungen og svelget de nesten helt. Men det var bare pga krydderet. 1/10.
Siste: vet ikke, kanskje tunge eller innvoller. Var så hardt å tygge på, måtte spytte ut dette også. Følte meg ikke særlig fancy må jeg innrømme. 1/10.

Hold dere unna innvoller og andre rare ting. De er over alt og kamuflert med masse krydder. Grøss.
fritert kylling med tartarsaus. Var skikkelig godt. men en pain in the ass å spise med spisepinner.
9/10
Ramen ❤
Helt nydelig! Jeg spiste den øverste, med noe ansjoves saus eller noe. Var helt fantstisk.
Jan Robert hadde med soyasaus. Han syntes hans var helt ok.
Igjen så legger de på Bonito-flakes, de tørkede fiskeflakene. Skjønner ikke hvorfor, men det er visste veldig populært i Japan.
Inneholdt ett egg, svinekjøtt, vårløk, tang og en søt liten hvit fiskebolle-bit med rosa spiral.
Ramen med ansjovessaus: 10/10.
Ramen med soyasaus: 5/10.
Det jeg spiser er en tradisjonell japansk dessert. Sausen er god, en søt slags karamellsaus. Deigen er bløt og soggy. Teksturen er veldig seig, som en rå, altfor bløt bolledeig. Ikke godt. 3/10.
Det Jan Robert holder er ris på pinne med kjøtt rundt, stekt i panne med nydelig marinade.
10/10.

Det er greit å få med seg at ris i Japan ikke er som ris i Norge. Risen her står oppreist av seg selv. Den er smakfull og perfekt lagd, den er ikke overkokt eller underkokt. Og du kan fint holde en klump med ris i hånda uten at den faller fra hverandre, selv om jeg ikke ser helt hvorfor man ønsker å gjøre noe slikt.

Vi har ikke kommet oss til å spise teppanyaki eller sushi ennå, så det kommer nok et innlegg til senere.

Første dagen i Osaka

Etter en lang flytur fra Hong Kong, 4,5 timer, en god stund i immigrasjonen på flyplassen, og en god halvtime der vi prøvde å få det nye SIM-kortet til å fungere ( som vi ikke fikk til så vi endte opp med å kjøpe nye SIM-kort av en hyggelig mann i en skranke. Pro-tip: ALDRI kjøp SIM-kort fra automat. Driten funker ikke, og du ender opp med å betale dobbelt! for du må jo ha et nytt SIM-kort som faktisk virker!) Etter at vi hadde tilgang til Internett prøvde vi å finne veien tl byen. Det er ikke spesielt vanskelig, men nesten ingen snakker engelsk og vi begynte å bli ganske så slitne både i hodet og kroppen, så det var litt stress. Vi fant et tog som tok oss in til byen. Togturen tok en time og vi måtte stå store deler av turen da det var ganske fullt, men nå var vi i Japan. Så humøret holdt seg oppe.

Klokken begynte å nærme seg sent, hvertfall for oss som hadde hatt en lang dag med reise. Så vi ble ganske fornøyde da det ikke var altfor vanskelig å finne leiligheten fra togstasjonen. Bare ti minutter å gå! Kjempedeilig. Vi kom fram til dit det sto at vi skulle, men vi fant ingen leilighet. Jeg dobbeltsjekket adressen og vi fikk beskjed om at det var akkurat her vi skulle bo. Rart.

Dette var utsikten fra adressen vi skulle bo på. Ikke noe leilighet i nærheten her nei.

Så innså jeg noe.. Vi fikk beskjed fra utleier fra Airbnb at adressen oppgitt i appen avvek fra den faktiske adressen og at vi måtte bruke en ny adresse han ga oss for å finne frem. Dette hadde jeg lest men ikke helt fått med meg. For han skrev det ikke like rett frem som jeg gjorde nå. . Oops.

Den nye adressen viste at vi var 30 min unna (!!) dit vi skulle. Fadern. Jan Robert var ikke særlig imponert over mine navigasjonsevner akkurat da, det var ikke jeg heller. Stakkars!

Jeg prøvde å holde humøret oppe, og var positiv i bøtter og spann, men må innrømme at jeg gjerne skulle vært uten den opplevelsen der. Vi endte opp med å drasse med oss koffertene og våre slitne kropper ned på en fullstendig ukjent t-banestasjon, og måtte finne ut hvordan vi betalte, hvor vi skulle og hvordan man bytter linjer. Men vi kom oss frem til riktig stasjon.

Så sto vi vel i 15 min å prøvde å finne bygningen vi skulle bo i. Vi klødde oss i hodet og gikk frem og tilbake flere ganger, før vi innså at vi sto på fremsiden av riktig bygning, og at vi måtte gå inn baksiden. Akkurat som om det er noe som er logisk. Men nå var vi ihvertfall fremme! Endelig!

Inn dit skulle vi! Inn den trange gangen for å finne frem til inngangen til leiligheten! 

Vi finner nøklene som er i en nøkkelboks og låser opp døren!

Det første vi ser nå vi kommer inn, hva tror dere? Et kjøleskap! Som blokkerer godt over halve inngangsdøra! Og nei, den var ikke plassert feil eller hadde gått dit av seg selv, det var der den bodde! Så liten var leiligheten! 😂 vi måtte ta av oss ryggsekkene våre for å komme oss inn. Leiligheten kan ikke ha vært større enn 12 kvadratmeter, maks! Vi ble litt paffe av størrelsen på leiligheten og utformelsen, men vi lærte oss å like den! Koffertene våre måtte stå i gangen, for det var ikke plass i stua /soverommet, men da blokkerte de for både dodøren og kjøleskapsdøren!! Men NÅ VAR VI I JAPAN!! 

Spenstige løsninger må til når det er trangt om plassen.

Her er dusjen og «badekaret.» Ble dessverre ingen bad på oss i denne leiligheten. Var nok litt for liten.
Toalettet fikk sitt eget lille rom, så det var koselig for den. Håndvask måtte gjøres i kjøkkenvasken.

Senga var litt for liten for oss begge, vi tror den var 1,20m , og vi er vant til 1,80m. Så En sv oss måtte sove på sovesofaen! Og det er greit det, for den kunne legges ut og bli stor. Bare et problem med det.. det var ikke plass på rommet til å brette den ut.. for da kunne man ikke gå ut av rommet, for den blokkerte for døra! Så vi sov litt sånn her og der, litt på en liten sovesofa som ikke var lagt ut, og litt på en seng. Men det var litt sjarm også. Vi klagde ikke.. så mye.

Verdens beste Photoshoot

I forrige innlegg fortalte jeg om evighetsbassenget og hvordan vi badet der en gang.

Jeg skal innrømme noe for dere nå, jeg badet i det bassenget en gang til!

Dagen vi skulle dra innså jeg at vi ikke hadde tatt de obligatorisk Instagrambildene man tar i sånne evighetsbasseng! Du vet, de bildene der et vakkert menneske stirret ut over horisonten i hvit bikini og brun hud, mens deler av den topptrente kroppen kommer til syne under vann!

Jeg kan ikke være noe dårligere, så det skulle jeg også ha. Med noen modifikasjoner da. Ikke har jeg hvit bikini og ikke er jeg særlig brun. Kroppen er koselig og myk, men ikke særlig trent.

Min flotte bikini gikk i stykker andre uken på reisen, så treningsbh får duge. Altså ting er bra nok! Bildene vil jeg ha uansett!

Så to timer før vi måtte sjekke ut, uten at vi hadde pakket noe som helst, og med en litt bestemt hodepine fra gårsdagen, dro jeg med meg en ganske morragretten (!) Jan Robert opp til bassenget for en photoshoot!

Jeg prøvde å ta bilder av han også, men han nektet å gå i bassenget! Noe som er ironisk siden han var sur som en padde og som alle vet lever padder i vann.. nei vent det er frosker det?! Eller.. æsj, lenge siden jeg hadde naturfag! Men dere skjønner poenget!

Pro-Tips til alle som kjenner oss, ikke dra med dere Jan Robert på tullete ting tidlig på morgenen hvis han ikke har sovet mer enn fem timer og er litt fyllesjuk!

Men hei, han ble med opp!

Det var er par grynt i heisen og en litt anklagende stemme som spurte hvorfor jeg ikke kunne tatt disse bildene FØR samme dagen vi måtte sjekke ut, men jeg ignorere det og gikk glad og fornøyd ut av heisen! Kle for flotte bilder med en flott utsikt!

Bare husk det at Jan Robert var trøtt og sur når han tok bildene! Og han tok kun ti bilder, og da var han ferdig. Ingen flere bilder! Så jeg så ikke resultatet før vi var tilbake i leiligheten.

For jeg tror virkelig ikke at vi hadde helt samme tanke på hvordan bildene skulle ende opp med å se ut!

Utganspunktet er ikke dårlig, men jeg hadde satt pris på om han kunne ventet til ho dama hadde gått forbi! Det at jeg stirret tankefullt ut over horisonten kommer liksom ikke godt nok frem når det er TO andre mennesker i vannet! Jeg sto opp tidlig for å slippe at andre mennesker var i bassenget, men jeg må nok innse at det å stå på kl ti virkelig ikke er så tidlig likevel.

Neste bilde er ikke veldig mye bedre:

Her har Jan Robert prøvd å få med tv-tårnet på bildet. Ikke en dårlig tanke, men her er ho dama igjen! Kunne han ikke ventet til hun svømte forbi?

Men…

Det siste bilde tar kaka. Her har han ikke prøvd engang!

Ser dere hvor jeg er? Heeeelt til høyre i bildet! Absolutt ikke på noen måte i fokus! Men hei, tvillingtårnene er med! Og ikke glem at vi fikk med en photoshoot i vårt bilde, en photoshoot der noen faktisk tar fine bilder av andre!

Jeg elsker kjæresten min, men jeg skal passe på å aldri vekke han for tidlig for å bli med på photoshoot igjen den surpompen.

Men jeg må innrømme det at hadde han ikke vært så sur som han var, hadde vi heller aldri fått så kolossalt dårlige bilder som disse. Og det hadde ikke vært like morsomt i ettertid!

Så kanskje jeg faktisk skal irritere han litt oftere, slik at disse situasjonene oppstår?

Jeg skal tenke på det!

Phuket!

Nå har vi kommet til fantastiske Phuket! 

Stranda rett ved hotellet.

Eller vi kom hit for 4 dager siden.

Skulle ønske grunnen til at blogginnlegget kommer sent er fordi vi har opplevd så sinnsykt mye fantastisk at vi ikke har hatt tid til å skrive. Det hadde vært fint! Realiteten er noe litt annet. Vi har vært syke. Så syke at vi så vidt har orket å sitte oppreist. Nesten som at vi har dratt oss rundt med albuene på gulvet fordi vi er så slitne. Litt som en zombie uten bein. Ja vi har rett og slett vært zombier. Ikke har vi hatt fungerende hjerner heller. Vandret meningsløst på rommet uten å skjønne hvordan man åpner døra. Så vidt vi har overlevd.

Vi er jo vaksinerte i hodet og rævva, så vi trodde ikke vi skulle bli syke, i hvert fall ikke så fort. Og hva tror dere vi ble smittet av? Den ene tingen man ikke kan vaksinere seg mot… 

Forkjølelse.

Og ikke en liten søt forkjølelse, med litt tett i nesa og litt vondt i halsen. Neida… Vi fikk full pakke. Tett i hele trynet, feber med både frostrier og svettetokter, kroppen som betong og en skikkelig stygg hoste. En hoste som høres ut som en flodhest på steroider. Ikke særlig vakkert å høre på!

På flyturen ned merket jeg at jeg begynte å bli litt tett i nesa og litt ekstra sliten. oh oh. Vi kom ned til hotellet og jeg var helt utslitt. Første dagen på en fantastisk ferieøy, og jeg orket ikke gå lenger enn til hotellrestauranten for å spise middag. Heldigvis var det veldig god mat på hotellet. Glemte selvfølgelig å ta bilder av maten, så dere får forestille dere en god middag på sydenrestaurant. 

Dette er det beste bildet jeg fant på de 2 minuttene jeg orket lete. Vi har forøvrig ikke smakt på kokosnøttene her nede enda heller. Sløve mennesker.
Photo by Artem Bali on Pexels.com

Tilbake på rommet var det rett i seng. Aircondition på en deilig 25 grader og en lett sydendyne. Jan Robert var ikke enda blitt syk, så han sov som et vanlig menneske, men passende mengde soveklær. Jeg derimot, måtte opp midt på natta og ta på meg shorts, joggebukse, t-skjorte og hettegenser med hetta trukket godt over hodet. Jeg holdt på å fryse ihjel i 25 grader. Tipper det så passe dumt ut. Den natta sov jeg særdeles dårlig, med hostekuler hver gang jeg snudde meg, feberfantasier og med en kropp som en istapp. Stakkars meg.

Her spiser vi middag på rommet fordi jeg ikke orket å dra ut på restaurant.

Se så frisk jeg ser ut.
Look at me!
Love my life.

Jan Robert satte meg i kjærestekarantene, som betyr null kyssing. Hvis jeg var heldig fikk jeg en klem. Han ville virkelig ikke bli syk. Så hva tror dere skjedde? 

Jeg begynte å bli friskere og Jan Robert begynte å bli sykere. Jeg skal ikke påstå at jeg koste meg da han også begynte å bli syk men.. Det er litt digg. Det fortjener han for å ha satt meg i kjærestekarantene..

Jeg fikk mer energi og litt mer livsgnist, mens han ble mer og mer som en dødssyk mann. Han fikk akkurat de samme symptomene som meg, minus den stygge hosten. Den slapp han unna. Men vi må ikke glemme at han er en mann, og han blir jo mye sykere enn meg selv om vi gikk gjennom akkurat det samme. Så han hadde det nok 10 000 ganger verre enn meg stakkars. Den derre hersens mannsyken.

En døende mann ❤

I natt sov jeg i vanlige soveklær, mens Jan Robert lå med langbukse og hettegenser.  Vi byttet hotell mens vi begge var litt oppegående, jeg snart frisk og han snart syk, og det nye hotellrommet var en stor oppgradering til det forrige. Her har vi regndusj og badekar. Så han har litt bedre kår å være syk i. Hvis det er noe trøst. 

Så i dag er jeg i stand til å skrive et blogginnlegg, mens Jan Robert ligger ved siden av meg og sover. Stakkars liten. 

Men når sant skal sies så begynner Jan Robert å bli litt bedre han også. I dag orket han til og med å bli med ned for å spise frokost!! Og vi har en helt nydelig bassengkant på hotellet. Så så fort vi blir litt bedre skal vi sole oss og ha det flott ved bassengkanten. 

Så en rask oppsummering av Phuket hittil: fine hotellrom, gode senger, effektiv AC, forkjølelse. 

Tanker om Backpackerlivet etter fem dager..

av Tonje

Dette backpackerlivet er noe underlige greier. Vi har egentlig ikke sett for oss at vi er backpackere, men to mennesker som reiser rundt i Asia.. Med kun håndbagasje.. Som strengt tatt er definisjonen av å være en backpacker. Så vi er faktisk backpackere. Kult for oss. Vi har nå vært i Bangkok i 5 dager, og hittil er vi ikke helt sikre på hva vi syntes. De to første dagene bodde vi på et hotell ganske usentralt med tanke på hvor all morroa forgår. Så dro vi til Khao San Road, som er kjent for å være et backpackerparadis. Men hva var det egentlig vi forventet oss?
Masse glade og utadvendte reisende mennesker som alle snakket med hverandre mens vi opplevde helt fantastiske ting. Det skulle bli så lett å bli kjent med nye mennesker, som visste akkurat hvor man burde dra og tok tok oss med på masse rare og spennende eventyr.
Det vi ikke tenkte like mye på er det faktumet at man ikke endrer personlighet selv om man reiser til ett nytt land. Og vi er fortsatt nordmenn.. Som er glad i prate med mennesker man kjenner. Ikke tilfeldige mennesker man ikke har noe til felles med. Bortsett fra at de har en sekk på ryggen og lite penger. Som absolutt alle som bor i dette området har. Så hvordan skal vi møte mennesker?

Sitteområdet på hostellet. Som du ser er det ikke noen andre her.

Hostellet vi bor på er ikke et sosial sted. Virkelig ikke et sted å møte nye mennesker. Vi har møtt et par stykker mens vi har bodd her, men det er enten på badet eller på vei ut døren. Ikke et sosialt mekka for å si det sånn. Og jeg slår ikke av en prat gjennom døra mens en tysker sitter på do. Så utadvendt er jeg virkelig ikke. Så hostellet er no go. Som er virkelig synd, for finnes det et bedre sted å bli kjent med noen enn over en felles frokost på morgenen. Tviler. Og det var jo det som skulle være vår beste sjangse. For alle vet at hosteller er supersosiale og the place to be.. Bare ikke det hostellet vi valgte.

Så hva nå. Første dagen var vi utslitte og la oss kl 20, møtte ingen. Andre dagen i Khao San stakk vi ut og satt oss på en ledig plass på en hjemmelaget bar i gata. Det er et hav av mennesker over alt, og musikken strømmer fra digre høyttalere som konkurrerer med de like store høyttalerne over veien om hvem som kan spille høyest musikk. Og gjerne trap-musikk. Som er sinnsykt slitsomt å høre på når det spilles på tusen desibel. Ikke at jeg aner hvor høyt tusen desibel egentlig er, men tipper det er høyt nok til at folk skjønner poenget mitt. Hadde det vært opp til meg hadde all trap-musikk blitt spilt på 0 desibel. For alltid. Passe volum for en slik sjanger.

Khao San Road. Stappfullt av turister. Får dessverre ikke lagt opp video her, den kommer på Instagram.

Denne reisen tvinger oss begge ut av komfortsonen, men jeg tror det er verre for Jan Robert enn det er for meg. Jeg har alltid vært utadvendt og er ikke like redd for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jan Robert var ganske så ukomfortabel da vi satt oss ned på et langbord med to andre mennesker på andre enden av bordet. Det var 3 stoler i mellom oss på hver side, men likevel var det litt for nærme fordi vi delte samme bord.. Så etter fiaskoen av å bli kjent med mennesker på hostellet, skjønte jeg fort at dette ble helt og holdent opp til meg. Kom ikke til å få noe hjelp fra den pysen der.
Vi flyttet oss til en annen bar og satt oss på et langbord helt for oss selv. Tok en øl og lurte litt på hva nå? Vi drakk opp ølen og kjøpte en til. Da ble det litt enklere. Det satt to kanadiere på bordet bak oss som var rundt vår alder. Jeg spurte Jan Robert om vi skulle spørre om de ville sitte med oss, men han turte ikke. Det han sa var at nå går jeg på do, og hvis de sitter her når jeg kommer tilbake er det bra, men det får du fikse. Og så gikk han. Jeg hadde jo fått i meg snart to øl innabords så det var ikke like skummelt lenger å ta kontakt. Jeg fikk øyekontakt og gestikulerte med litt klumsete bevegelser om de ville sitte med oss. De svarte nei.
Neida, de svarte ja, og kom og satte seg ved siden av meg. Vi introduserte oss for hverandre og prøvde å ha en samtale. Det eneste problemet var jo den tidligere nevnte musikken på 5 milliarder desibel som kom fra absolutt alle kanter.
I tillegg er det det faktumet at to nordmenn som ikke snakker engelsk til vanlig plutselig skal holde en samtale gående, på engelsk, med mennesker som faktisk snakker engelsk. Med litt leting etter ord og bakgrunnsstøy så høy at alle talefeil ble maskert, gikk det ganske bra. Så nå hadde vi blitt kjent med to mennesker. Det er bra. Vi snakker litt mer med de og finner ut at de skal dra neste dag.. Så det var jo det vennskapet. Da må vi fader meg ut og finne enda flere mennesker å snakke med..

Heldigvis er vi så heldige at vi reisen sammen. Hvis vi ikke møter andre mennesker gjør det virkelig ikke så mye fordi vi har hverandre. Hadde jeg reist alene tror jeg at jeg hadde reist hjem igjen relativt fort. Det er for annerledes og ukjent for meg.
Alt jeg har hørt om backpackerlivet er at det er så fantastisk og utfordrende og spennende og en opplevelse for livet. Og jeg tviler virkelig ikke. Men det samme kan jeg si om den gangen jeg fikk matforgiftning i Norge. Ikke at det er fantastisk og spennende, men at det er utfordrende og en opplevelse for livet. For slikt glemmer man aldri. Hver gang noen snakker om en slik opplevelse kan jeg relatere og samtalene blir ofte ganske morsomme. Og jeg har hatt overraskende mange hyggelige samtaler om matforgiftning( for å ikke gå i detaljer) etter det grusomme døgnet. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg matforgiftning igjen. Nei takk.
Akkurat nå er det litt sånn jeg føler det om backpacking. Vi får uendelig skryterett for resten av livet og vi kan slenge oss med i klubben av interessante mennesker som legger alt igjen hjemme og drar på en lang reise. Men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Vi har ikke gitt opp, absolutt ikke, men det neste stedet vi skal til er et strandparadis. Der vi tenker å late oss på strendene, bade i den varme sjøen og drikke rett fra kokosnøtter. Der vi skal ha eget rom med senger som ikke har dyr i seg( Den ene kanadieren vi møtte fikk lus dagen etter vi møtte de og han andre fikk diare). Det er ikke helt det vi har lyst på. Hadde det som barn, det holder.
Så jeg tror vi begge er ganske enige om at litt høyere standard og litt mer avslapping er tingen for oss. Mer paradis og litt mindre eksos og mas.

Hun hadde lus..
Ser at min sladding er litt dårlig. Ordner seg nok, ingen som vet hvem de er uansett.

Men så lenge vi er i bangkok(frem til i morgen) så skal vi nyte det å være her.
Det er kinesisk nyttår i dag og det innebærer en stor feiring med drager og fyrverkeri. Det blir gøy å se på. Vi visste ikke om det før vi dro, men noen ganger er man skikkelig heldige. Men først er det en obligatorisk tur til «The Reclining Buddha» i Wat Pho tempelet som står på programmet.

Vi er ikke verdens flinkeste til å ta bilder ennå.

Peace.

Hvorfor vi lager reiseblogg

Skrevet av Tonje

Vi har sett mye rundt på reiseblogger og det er en stor overvekt av fantastisk vakre mennesker med helt fantastiske garderober og profesjonelle fotografer som renner inn på feeden. Vi er fantastiske mennesker, men vi er ikke fantastisk vakre mennesker med modellkropper. Klærne vi har tatt med oss på tur er tatt med fordi de er komfortable og anvendelige i varmt vær. I tillegg reiser vi kun med carry-on, slik at det er begrenset hvor mange plagg vi kan ha med oss.
Som et eksempel på hvor uoppnåelige noen av disse menneskene så jeg her om dagen et bilde av et par som var ute og reiste, husker ikke hvor, der de hadde tatt på seg finstasen, han med dress og hun med lang vakker hvit blondekjole. De sto midt inne i en stor grønn åker.. Altså det er et veldig pent bilde, men det er nok ikke et situasjonsbilde. For hvem går egentlig rundt i en åker med lang hvit blondekjole med slør(!!). Dette bildet er for Instagram og intet annet. Tviler på at de har en hobby der de går rundt i en åker i finstasen. I så fall synte jeg synd på alle bøndene som får tråkket ned jordene sine.

two person carrying black inflatable pool float on brown wooden bridge near waterfalls
Photo by Oliver Sjöström

Slike bilder som dette kommer vi aldri til å klare å gjenskape. Dette er ikke bildet jeg har brukt som eksempel over, av den grunn av at det var et ekte bilde på instagram, mens det jeg brukte lå tilgjengelig til bruk. Greit fantastisk det bilde her også. 

Poenget er ikke å snakke ned mennesker som tar slike bilder, for det er virkelig vakkert å se på og de er flinke til det de driver med. Det vi ønsker å oppnå er å vise en motpol til dette. At helt vanlige mennesker med vanlige kropper også kan dra på fantastiske fine turer og legge ut bilder. Jeg må innrømme at jeg har gått en del runder med meg selv når det kommer til akkurat dette. For både jeg og Jan Robert har hatt et godt forhold med mye god mat. Litt for mye god mat. Vi har begge lagt på en god porsjon fra vi ble sammen, og vi kan nok ikke lenger klassifiseres som normalvektige. En skikkelig kjærestevekt på oss begge. Og jeg vet dette, fordi jeg følger med på media, at mennesker som er større enn det som er helt sunt ofte blir harselert og brukt som syndebukker og politiske midler for å fremme ukjente menneskers syn på vekt og sunnhet. Og jeg vet ikke helt om jeg orker å bli kalt feit ku og at jeg fremmer et usunt syn på overvekt fordi jeg legger ut bilder av min og kjæresten min sin reise. For det er ikke poenget mitt. Jeg vet at jeg er overvektig. Jeg har prøvd å slanke meg mange ganger, men jeg klarer ikke holde motivasjonen lenge nok til å klare det, enda. Og jeg trenger ikke å bli minnet på det av ukjente mennesker som føler de har rett til å kommentere negativt på mitt utseende fordi jeg er tjukk. Og jeg har ingen intensjon av å fremme et usunt kroppsbilde der jeg sier at det er sunt å være tjukk. For det er det ikke. Men dette vet også alle som er tjukke. Alle er fullstendig klar over at de veier for mye og alle de negative effektene av dette.
Poenget mitt er at jeg kan ikke slutte å leve fordi jeg er tjukk. Jeg kan ikke gjemme meg fra resten av menneskeheten fordi jeg spiser for mye mat og er litt for lat. Det kan jeg rett og slett ikke. Jeg har akseptert at jeg nå er tjukk, og det kommer ikke til å endre seg frem til jeg klarer å gå ned i vekt og holde meg der. Men jeg må få lov til å oppleve nye ting og nyte livet frem til jeg kommer til den vekten jeg bør være. Og det er det vi nå gjør. Jeg har brukt mye tid på å akseptere at nå ser jeg slik ut, og hvis noen ikke vil være venn med meg fordi jeg er tjukk så er det deres problem og ikke mitt. Jeg vil ikke være venner med mennesker som tenker slik uansett.

Så vi skal skrive denne bloggen, og legge ut masse bilder. Ikke perfekte modellbilder, men hverdagsbilder av hverdagsfotografer utstyrt med et mobilkamera og en Gopro vi har kjøpt til reisen. Og hvis vi er heldige kanskje inspirere andre mennesker til å leve live sitt uavhengig av kroppsfasong. Selvtillit kommer ikke av å bli tynn eller topptrent, det kommer av aksept for hvem man er og hvem man ønsker å være. 

Og i den forbindelsen vil jeg dele et par nydelige bilder jeg tok før jeg begynte å skrive dette innlegget. Akkurat nå sitter vi på et hostel i Khao san i Bangkok, backpackerparadiset i Bangkok. Litt slitne etter et dårlig natt( vanskelig å sove med to ukjente mennesker på rommet og med hard knirkete seng) og helt uten sminke for min del(Blir jo ikke brun med sminke i ansiktet). Tenkte det er litt kult å ta et par bilder av oss som sitter og jobber med pcene våre. Dette skulle vise seg å være litt vanskeligere enn tenkt.
Her er resultatet:

fullsizeoutput_1d6Første bildet ble uklart og dårlig. Tok det med frontkameraet på 10 sekunders nedtelling. Vi hadde en liten misforståelse om vi skulle se i kameraet eller ikke, som var hundre prosent min feil. Jeg presterte å si til Jan Robert; se i kameraet, ikke se i kameraet. Så dette var første forsøk.

Andre forsøk ble litt bedre, brukte til og med riktig kamera.

Her fikk vi et litt bedre bilde. Men jeg oppdaget av det sto litt mye greier på bordet som måtte fikses på. Særlig vannmuggen og lysestaken plaget meg, siden de står skeivt med tanke på hverandre. Og ketchupflasker trenger man ikke på et slikt stilig bilde. Så nytt forsøk.

Tredje forsøk funket dårlig med timer.

Her rakk jeg rett og slett ikke å komme meg på plass før bildet ble tatt. Så jeg bare ga opp.

Fjerde bilde og siste bildet ble ganske fint.

Her har jeg ryddet bordet, slik at vi fikk stilige ananas i en kul kurv med på bildet og ingen ketchupflasker eller lysestaker. I tillegg sa jeg til Jan Robert at jeg måtte drikke kaffen min for å se kul ut, og da begynte han å le. Du kan jo se det for deg, jeg setter på timer på 10 sekunder, skynder meg rundt bordet for å sette meg ned før jeg tar opp kaffekoppen med to sekunder igjen på timeren i et forsøk på å se sofistikert og kul ut.

jeg liker veldig godt det siste bildet. Selv om jeg absolutt måtte ha en kaffekopp i hånden, så ser man at det er god stemning mellom oss. Det du ikke ser at 1 sekund etter at bilde er tatt begynner jeg også å le og klarer å sprute litt kaffe utover bordet. Veldig sofistikert må jeg si.

Det skal også nevnes at det er flere bildet tatt enn de som jeg legger ut, men disse fire beskriver godt hvor mye jobb som skal til for å ta et «kult» og stilig bilde. Lurer på hva han i resepsjonen tenkte på da han så meg løpe frem og tilbake mellom bordet og veggen på andre siden. Jeg fikk også testet ut et par filtre på macen. Bildene må jo ha en varm og fin tone. Viktig det.

Tonje

Tanker fra de første dagene.

Torsdag 31 Januar.
I går landet vi i Bangkok kl 07.15 lokal tid. Flyturen gitt relativt greit. Jeg hadde en fin og søt kjæreste på ene side og en enslig eldre full mann på den andre. Han var full før vi startet flyturen. Etter takeoff tok det ikke lang tid før han dro opp en liten vinflaske fra en pose han hadde med seg. Okei. Han drakk den opp, og dro opp en til fra denne posen. Jeg begynte å lure på hva mer han hadde i den posen sin. Etter å ha drukket opp det han hadde med seg, bestilte han seg to flasker rødvin på flyet. Drakk også disse opp. Nå var jeg litt interessert i hva som skjedde videre. Kom vi til å få et problem med han? På en 11 timers flytur er det mye som kan skje. Heldigvis var han ikke plagsom.
Litt senere, kanskje 3 timer inn i flyturen reiste han seg opp fra setet, tok med seg posen sin og ble borte i sånn 20 minutter. Hvem tar med seg en pose på do? Regner med det var dit han skulle siden det ikke er så mange andre steder å gjemme seg på et fly. Og like viktig, hva var det i den posen som han måtte ha med seg? Det fant jeg dessverre aldri ut, for han kom tilbake og satt seg noen som om ingenting hadde skjedd. Bestilte i løpet av turen minst 3 vinflasker til og ble ganske sørpe.
Han ble så full at han ikke forsto instruksjoner fra flyvertinnene. Heldigvis plaget han oss ikke. Bortsett fra de gangene jeg uheldigvis så i hans retning og fikk øyekontakt. Da skulle han prate. Gjerne om den kalde krigen og Sovjetunionen. Mens jeg hadde ørepropper i og satt og så på en film.
Bortsett fra dette var det en fin flytur. Da vi endelig landet og gikk av flyet, ble vi møtt av et par mennesker som hadde sånne lapper med navn på. På en av lappene sto navnet til vår kjære fulle venn. Vi var en av de siste til å gå av, og han hadde gått av en stund før oss så jeg tipper han var så full at han ikke la merke til at det sto noen og ventet på han, med hans NAVN på en stor hvit lapp. Jeg håper han får seg en fin tur i Thailand, uansett hva han skal..

Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og fant ut av skulle ta toget til sentrum og gå derfra til hotellet. Det var bare 2,5 km å gå( dette angret jeg på ganske fort). Da vi kom ut av stasjonen ble vi møtt med en vegg av fuktighet. 24 grader, overskyet og 67% luftfuktighet er en ganske stor forandring fra 10 minus hjemme i Norge. Selv om det «bare» var 24 grader, var det sinnsykt varmt. Det var ikke engang et eneste vindpust.

Vi kom ut midt i et stort veikryss og luften var proppfull av eksos. Det var ganske ubehagelig å puste inn luften. Det som forundret oss var at over halvparten av menneskene som gikk rundt hadde på seg munnbind. Vi har jo sett at mennesker i Kina bruker munnbind for å beskytte seg for luftforurensingen, men i Bangkok? Det var nytt for oss.
Vi fulgte en ganske trafikkert vei i 2 km før vi gikk inn i en sidevei som jeg vil beskrive som relativt sliten. Vi ble begge litt skeptiske på hvordan hotellet var da vi kom inn i denne sidegaten, men vi holdt håpet oppe. Etter et par hundre meter ser vi en stor hvit og ny bygning med navnet til hotellet vårt, Bangkok palace hotell. Det var nydelig å se. Vi gikk inn på hotellet og det var det aircondition der, takk og lov. Resepsjonen til hotellet var stor og flott, og verdig et 4-stjernes hotell. Vi derimot så ut som 2 stjernes hotell-gjester. Jeg hadde et pent lag med svette over hele kroppen, alle klærne var fuktige og håret lå limt inn til ansiktet. Jeg så ikke ut. Jan Robert derimot, var helt sikkert like svett som meg, men han så relativt fresh ut. Som jeg syntes er litt urettferdig, men jeg er også glad for det, for hadde han sett ut som meg, så er det ikke sikkert vi hadde sluppet inn på hotellet. Hotellet hadde et stort skilt utenfor der det sto at de hadde rett til å nekte hvem som helst å komme inn på hotellet, uten forklaring. Ble litt svett da jeg så det hadde det vært mulig å bli mer svett enn jeg allerede var.

Vi hadde bestilt tidlig innsjekk, som betydde at vi kunne sjekke inn fra kl 10, og ikke kl 15 som det vanligvis var. Kl 09:52 sto vi pesende og slitne ved resepsjonen. Snakk om perfekt timing. Vi ble heldigvis ikke nektet inngang, og vi nærmest løp til rommet, fikk av oss de greit svette klærne, peiste på med aircondition og kastet oss på senga. Etter en dusj ble vi litt mer menneskelige igjen. Problemet var at klokken da var 04:00 Norsk tid. Som vi var stilt etter. Noe særlig soving på flyet ble det heller ikke så vi bestemte oss for å ta en liten lur. Bare 40 minutter, nok til å få slappet litt av, men ikke så mye at vi ødela nattesøvnen. For så voksne har vi blitt at v bryr oss om slikt. Jeg satt på en alarm, og så to til, bare for å være helt sikker. Vi skulle stå opp 12:30 for å spise litt lunsj, for vi var begge ganske sultne da vi la oss.

Jeg våknet rundt kl. 20. Helt uthvilt og i fin form. 7,5 timer for sent. Flott. Mobilen lå på gulvet, så jeg vet ikke hva som skjedde med de alarmene, for de var skrudd av. Noe jeg absolutt ikke husker å ha gjort. Etter et par forsøk klart jeg også å vekke han ved siden av meg. Nå har jo det som ikke skulle ha skjedd skjedd. Vi skulle ikke sove på dagen, for vi skulle jo stille oss etter lokal tid. Nå hadde det gått i dass. Første dagen i Bangkok og vi klarte å sove oss gjennom hele. Poeng til oss. Vi sto opp og gikk ned i restauranten for å spise. Så gikk vi en liten tur ut for å se oss omkring før vi gikk tilbake. Jeg fikk selvfølgelig gnagsår på begge beina, så turen ble litt kortere enn forventet. Det skal jeg ha for å bestille nye sko og ikke gå de inn før vi reiste. Litt skeptiske til om vi klarte å sovne igjen etter den lille nappen fra i tidligere, men det var ikke særlig vanskelig skal jeg si deg.

1.februar
Jeg våknet av meg selv 05:30. Da hadde kroppen fått nok hvile det siste døgnet. Jeg våkner aldri så tidlig, men jeg kan forstå at 14 timers søvn i løpet av et døgn er nok. Jeg snudde meg for å se om Jan Robert var våken, og det var han. Vi begge hadde våknet ganske samtidig. Så vi lå og strakk oss et par timer før vi i 7-tiden gikk ned og spiste frokost. og for en frokost! Helt nydelig. Smakte på en helt nydelig kylling som var et par grader for sterk for meg. Jan Robert merket ingenting, sa han, men jeg mistenker at han merket at det var sterkt men ville bare ikke si det, slik at jeg kunne lide alene. Tårene trillet og jeg sleit virkelig. Ikke hadde de melk tilgjengelig heller, så jeg måtte nøye meg med å prøve å ikke dø. Tror jeg kommer til å slite litt på denne reisen når det kommer til sterk mat. Jeg har prøvd å venne meg til det, men det gjør så vondt. Det er minitortur hver gang noe er litt for sterkt. Og tungen min føles ut som om den brenner. Og den blir helt nummen resten av dagen. Det er ikke verdt det. Får heller unngå sterk mat og alltid bestille supermild mat. Får håpe det holder.

Da vi var kommet tilbake på hotellrommet( for det altfor tidlig å gå ut kl 8 da alt åpner kl 10 eller senere), googlet vi litt om hva som er verdt å se på i Bangkok. Vi har funnet et kjøpesenter vi tenker å dra til, men greit å finne andre ting også. Jeg kommer over en artikkel publisert for 1 time siden som forteller om at 450 skoler i Bangkok har blitt stengt på grunn av giftig(!!) tåke i byen. Målingene i byen har vært skyhøye den siste uken og det er ikke trygt å gå ute. Så da fant vi ut hvorfor alle gikk med munnbind i går. Dette er slike ting jeg gjerne skulle ha vist, med tanke på at jeg har astma og at vi gikk i 30 min i går ved siden av en høyst trafikkert vei. Tydeligvis da i giftig luft. Luften er giftig på grunn av alle utslipp i byen, både eksos, utslipp fra fabrikker som legger seg over byen og mer. Kjempeflott. Jeg har sjekket luftkvaliteten i dag på nett, og i dag er den høy, men ikke lenger giftig som i går. Men mulig jeg må kjøpe meg munnbind jeg også, for å ikke ødelegge lungene eller fremkalle et astmaanfall.

Prøvde å re opp senga på hotellet selv. Tror ikke jeg egner meg som hotellansatt..


Vi dro på kjøpesenteret, Central world. Det er gigantisk, men sinnsykt forvirrende. De hadde både kino og skøytebane på kjøpesenteret. Vi tuslet litt rundt før vi dro på kino. Like greit. Så på Glass som vi likte veldig godt. Jan Robert kjøpte seg en brus og fikk brusen servert i 1 liters-kopp. De pøste på med isbiter, men likevel. Det var standardstørrelsen.

En ting som vi begge har lagt ganske godt merke til i Bangkok så langt er at det lukter vondt over alt. Etter å ha vært på feriesteder i Egypt og Tyrkia er vi vant til at selv om det er varmt, lukter det alltid godt i gatene. Masse god matlukt som strømmer fra restaurantene. Det er i hvert fall sånn jeg husker det. Her i Bangkok lukter gatene skikkelig vondt. maten som lages på gatene, som det er mye av, lukter ikke spesielt innbydende og plutselig går man inn i en sterk kloakklukt før man går inn i en røyken til en kullgrill. Ikke for å glemme at eksoslukt ligger tungt over området. Det er mulig vi har kommet over et litt rart område av byen, med tanke på at vi bor rett ved siden av en ganske trafikkert vei, og for å komme oss noen sted må vi følge bilvei. Men likevel da, tenkte ikke at det skulle lukte sånn her. Vi kan gå rundt og være ganske sultne men ikke ha lyst på mat på grunn av disse luktene. Som er en litt ny opplevelse for oss begge som er veldig glad i mat.

Dette er mine første tanker fra de første dagene. Gleder meg til alt vi kommer til å oppleve fremover.

Tonje