Tur til Batu caves i Malaysia.

Mens vi var i Malaysia tok vi oss en liten tur til et kjent hinduistisk tempel litt utenfor Kuala Lumpur. Vi hadde funnet det på nettet og tenkte at vi skulle ta oss en liten tur dit. Turen startet veldig bra da sjåføren vår kjørte oss forbi inngangsporten slik at vi ikke trengte å betale inngangspengene på 4 kroner per pers… 4 KRONER. Phew. Glad vi slapp å ruinere oss på det. Vi ble møtt av masse mennesker, overraskende mange duer, og et par aper. Ikke dårlig det. En gigantisk statue sto ved inngangen til trappene som skulle ta oss opp til tempelet.

Her ser dere mennesker, statuen, trappene og duer. Mangler bare aper så hadde alt jeg hittil har beskrevet blitt samlet i ett og samme bilde. Jeg lover å bli bedre til neste gang.

Statuen var så høy at vi sleit med å ta selfie med den..!! Krise. Men det sto ikke på forsøk.

Veldig bra selfie. Liker godt vinkelen som måtte til for å få med hodet til statuen.
Jeg prøvde ikke like hardt. Glemte visst at fokuset ikke skulle være på meg..
Dette er det beste bildet! Her kan dere jo se at vi strekkes oss etter kamera for å få vært med inn i bildet! Dette er vi virkelig gode på.

Som dere ser så er vi knallgode på turistbilder, og særlig de bildene der vi selv skal være med på. Så jeg håper dere føler dere glade for å få være med på denne flotte turen sammen med oss i form av nydelige bilder.

Etter å ha tatt disse flotte bildene var det på tide å klarte opp trappene. Med kombinasjon av Jan Robert sin litt til tiders overveldende høydeskrekk og overraskende bratte og små trappetrinn, satte vi i gang. Eller nesten i hvert fall. Først måtte jeg ta et bilde av trappene fra meitemarkperspektivet. Ikke spør meg hvorfor, jeg tenkte det kunne bli kult der og da.

«Ååh, se så fine slitte og nedgåtte trappetrinnene. Dette blir sikkert et bra bilde»- Tonje, 2019.

Turen opp var egentlig ganske problemfri. Så lenge vi ikke så oss tilbake. Et feil trinn, og man ruller ned alle trappene og tar med seg både mennesker og aper på veien ned.

Det var en del aper som lekte, sloss og bodde(?) der, så vi måtte passe oss litt for de. Men de brydde seg ikke en dritt om oss, vi hadde ikke mat med oss, vi hadde ikke noe dyrt utstyr de kunne stjele og ødelegge, og vi valgte å ikke sloss med de for å sitte der de satt. Så de lot oss være i fred.

Aper som aper rundt. hø hø

Men jeg må nesten få si at det ble en del ganske så flotte bilder. Vi syntes det er ganske kult at noen har malt hvert trappetrinn i hver sin forskjellige farge. Ingen av trappetrinnene hadde samme farge på disse trappene. Kult at det er gjort, glad det ikke var vi som måtte dra til malingsbutikken og kjøpe 300 forskjellige malingsspann kun for å male ett trappetrinn. Ikke minst bære de malingspannene opp og ned. Jeg lurer på hva de gjorde med resten av malingen. Det er nok et mysterium vi aldri får svar på. Men det er kult! Så takk til deg, trappemaler, som har giddet å gjort dette slik at vi får kule bilder vi kan skryte av. ❤

Her er beviset på at vi gikk opp selv og ikke betalte noen for å bære oss opp. Selv om det var en million grader og tusen prosent luftfuktighet, så hadde vi på oss langbukse for å vise respekt. Det sto det på google at vi skulle ha, og vi følger google.
Her er det en annen trappemaler som har vært lat. Han gadd ikke å male trappene i forskjellige farger. Han blir ikke månedens ansatt for å si det sånn. Men han får plusspoeng for å ha valgt veldig sterke farger.

På toppen av trappene. Vi overlevde. Her er beviset.

Vi kom oss til toppen! Høydeskrekken stoppet ikke det supermennesket der!

Inne i hulen var det et fint tempel. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi tok et bilde av det og gikk videre.

Fargerikt tempel med en godt plassert søppelkasse foran, bare for å forsikre oss om at bildet blir litt ekstra stygt. Jeg tror han fyren ber til tempelet. Men er ikke sikker. Spurte han ikke.

Men jeg må nesten si at jeg elsker påfulgene som står ved siden av tempelet. De sto over alt inne i hulen, og de var så sassy. De var malt med så mye sass at jeg døde litt. Tror det er mitt nye spirit-animal.

Se på de øynene. Det er øyne som sier «I don’t give a fuck», blandet med et hint av disapproval. Denne påfulgen dømmer deg fra topp til tå samtidig som den ikke bryr seg om deg. Jeg er imponert.

Klokken fire begynte noen bjeller å ringe og det var visst tid for et rituale. Jeg skal prøve å kort forklare hvordan vi opplevde ritualet:

Det besto av fire menn der en hentet vann og melk i bøtter , en helte bøttene med vannet og melken over en slags statue, en gikk rundt med et stearinslys og satte det fra seg forskjellige steder, og den siste ringte med en bjelle. Og det var det de gjorde. Vi skjønte ingen ting. Bortsett fra at statuen skulle ha melk over seg, og så vaskes med vann, før den fikk mer melk over seg, før det måtte vaskes av igjen med mer vann. Så ble den gnidd inn med aske, før det også måtte vaskes av igjen med vann.

Det var en spesiell ting, men det var også litt koselig å se på. Bortsett fra mannen med bjella, han kunne gjerne godt og lagt seg for vår del. Det er begrenset hvor lenge man har lyst å høre på bjelleklang, inne i en hule, med ekko.

Statuen de helte vann og melk over var ikke statuen som står helt foran, selv om det kunne vært logisk. Det var det spydet som står øverst. Jeg skulle ønske jeg forsto hva det betydde, men ingen snakket engelsk, så fikk dessverre ikke mulighet til det. Men jeg tipper det er viktig.
Det satt troende med foldede hender og ba under ritualet. Det var noen damer i helt nydelige tradisjonelle drakter som ba, men de tok jeg ikke bilde av.

Det som vi derimot forsto, var da en av mennene fra ritualet kom ned, tok med seg aske og puttet det i pannen vår. Alle som var til stedet fikk et slikt merke. Det var ganske koselig. Og grunnen til at vi forsto at det var koselig var at det kom en mann bort og sa at det var for «good luck». Og det sier man jo ikke nei til.

Lykke til videre på ferden. Takk for det ❤

Da var vårt opphold i Batu caves over, og vi dro fornøyde videre.

Jan Robert likte ikke følelsen av aske i ansiktet, så det ble fort borte for han. Jeg rocket stilen frem til prikken svettet seg selv bort. Som ikke tok veldig lang tid i den varmen og luftfuktigheten. Kanskje et kvarter.

Tilbakeblikk på Kuala Lumpur.

Vi var i Kuala Lumpur i Malaysia fra 28 februar til 15. mars. Da hadde vi vært en måned i Thailand først. Kuala Lumpur ble vårt første møte med en ordentlig moderne storby. Vi har begge snakket om det i ettertid, at etter å ha sett den flotte byen med alle de skyskraperne byen hadde, så blekner Hong Kong og til og med Tokyo i forhold. Det var overveldende og flott.

Dette bildet sier så mye om hvor massiv og høy denne byen virkelig er.

Det var konstant 30 grader – minst, og med en luftfuktighet på 70% så var det varmt. De var et ganske interessant fenomen som visst var vanlig i Kuala Lumpur, og det var at det var meldt regn og lyn og torden hver dag vi var der. Det var sol eller overskyet på morgenen, men hver dag fra kl 16-18 var det meldt regn og lyn og torden. Hver eneste dag. Det har vel noe å gjøre med luftfuktigheten og temperaturen å gjøre. Og det regnet og tordnet hver dag mellom 16-18, uten unntak. Så vi planla dagen dertil. Skulle vi gjøre noe var det lurt å unngå de to timene, for da var det lurt å komme seg under tak.

En av de første dagene våre i byen var vi ikke klar over at dette var en konstant faktor, så vi så på værmeldingen og bare, jaja, det ordner seg. Vi var turister i en stor park ved siden av et massivt kjøpesenter, og heldigvis satt vi og spiste lunsj da himmelen åpnet seg og det begynte å bøtte ned.

Litt dårlig kvalitet på bildet, men det har lagt seg en god cm med regn på bakken etter bare ti min med regn.
Hele himmelen er grå på grunn av alt regnet.

Det regnet vel i godt over en halvtime – time før det begynte å roe seg ned. Tordenværet kom ganske fort etter at regnværet begynte, og fy søren som det lynte! Det føltes som om alle bygningene rundt oss ble truffet av lyn. Det var en intens time å sitte under tak og se på alt regnet. Og det beste må vi nesten innrømme at var det at vi satt og ned og bestilte oss litt mat og en øl, og da regnværet kom ble det kaos utenfor. Alle andre som fortsatt var i parken begynte å løpe under tak, og restauranten vi satt på ble fort full. Så vi satt og så på at andre turister løp frem og tilbake, kliss våte. V trakk virkelig det lengste strået akkurat da.

Og etter at regnet og tordneværet hadde gitt seg, var det som om det aldri hadde skjedd og det regnet ikke noe mer den dagen. Ganske sprøtt å oppleve noe slikt.

Dette er et bilde tatt senere samme kveld, på samme sted. Med et lite pent lysshow.
Helt nydelige farger! Dette bildet er ikke på noen som helst måte manipulert, så de fargene var virkelig så sterke!

Den neste dagen gikk vi en tur i skogen. Bokstavelig talt. Det var en Eco forest park midt i byen, som jeg selvfølgelig ville se. Jan Robert Var litt sånn det er en park, men jaja la oss dra.

Det han ikke visste var at det var sånne hengebruer i parken. Og det ble lovet at det bodde aper der, selv om vi ikke så en eneste en. Men hengebruene fant vi. Vi kom oss litt sent ut, og var ikke ved parken før i 15-tiden, altså en time før det plutselig kunne begynne å regne og tordne. Og det sto ved inngangen til parken at det er på egen ansvar å gå inn i parken og at det uvær kan det skje uhell da alt blir glatt og skummelt. Men vi vettu, vikinger fra Norge, vi er ikke redd for litt uvær. Eller jo, vi var faktisk ganske engstelige for at det skulle hølje ned med vi var midt i en ukjent skog, selv om den var liten og midt i byen. Den var stor nok til å gå seg litt vill i.

Se han koser seg på hengebrua. Ikke noe problem. Alt under kontroll. Legg merke til hvor godt hendene hans holder seg fast i «rekkverket». Kos.
Hva jeg ikke drar den stakkars fyren med på.

Det gikk bedre etter hvert, var ganske solide bruer, og det var ikke så altfor høyt opp fra bakken. Nok til å brekke et par bein hvis man faller ned, men man skal jo ikke falle ned.

Han er litt fornøyd da. Bittelitt.

Vi slapp unna regnet heldigvis, og kom oss til toppen av parken. Og på toppen av parken var det et opp ned hus! Det var ganske kult. Så det måtte vi selvfølgelig gå inn i.

Må jo posere som den ballerinaen jeg er.
Hele huset var bygd opp ned, og alle rommene var opp ned. Jan Robert var ikke opp ned.
Jeg vil ha kjelen. Gi meg kjelen!

Og mens vi var inne i det huset begynte det å regne..

Bilder av mat fra Japan. Rett og slett

Dette innlegget er dedikert til mat vi har spist i Japan.

Dette var en lunsjmeny.
Her er det kjøttkake i brun saus med ost på toppen, Kålsalat, Kalde nudler i majones kanskje?, og spam(bogskinke) over omelegg og egg wrappet av sjøgress. Dette måltidet så ut som rett ut fra en tegneserie.
6/10
Bursdagen til Jan Robert.
Her spiste vi okonomiyaki – en slags pannekake med kål, svin og andre rare ting. Kjent som soul-food til Osaka.
Og en nudelrett med bonito-flakes – som er tørka fiskeflak.. Ikke spesielt godt, ikke spesielt vondt.

Okonomiyaki – 7/10
Nudelrett – 7/10
Edamame: Kokt med salt på. Helt nydelig.
Edamame er grønne soyabønner som er umodne.
10/10
Sake: Noen er gode, andre er ordentlig vonde, men denne var helt nydelig! Heter Goshun.
10/10
Ting på spyd. Husker ikke navnet på det.
Øverst: Gris – veldig god. 8/10
Kylling med wasabi – litt tørr. 5/10
Noe vi tror var Aorta. Altså blodårer med litt kjøtt rundt. Smaken var nydelig, teksturen var grusom for meg. Måtte spytte ut. Spiste de grønne grønnsakene i mellom stykkene. Jan Robert likte det hvis du tygde helt bakerst i munnen, ikke kjente med tungen og svelget de nesten helt. Men det var bare pga krydderet. 1/10.
Siste: vet ikke, kanskje tunge eller innvoller. Var så hardt å tygge på, måtte spytte ut dette også. Følte meg ikke særlig fancy må jeg innrømme. 1/10.

Hold dere unna innvoller og andre rare ting. De er over alt og kamuflert med masse krydder. Grøss.
fritert kylling med tartarsaus. Var skikkelig godt. men en pain in the ass å spise med spisepinner.
9/10
Ramen ❤
Helt nydelig! Jeg spiste den øverste, med noe ansjoves saus eller noe. Var helt fantstisk.
Jan Robert hadde med soyasaus. Han syntes hans var helt ok.
Igjen så legger de på Bonito-flakes, de tørkede fiskeflakene. Skjønner ikke hvorfor, men det er visste veldig populært i Japan.
Inneholdt ett egg, svinekjøtt, vårløk, tang og en søt liten hvit fiskebolle-bit med rosa spiral.
Ramen med ansjovessaus: 10/10.
Ramen med soyasaus: 5/10.
Det jeg spiser er en tradisjonell japansk dessert. Sausen er god, en søt slags karamellsaus. Deigen er bløt og soggy. Teksturen er veldig seig, som en rå, altfor bløt bolledeig. Ikke godt. 3/10.
Det Jan Robert holder er ris på pinne med kjøtt rundt, stekt i panne med nydelig marinade.
10/10.

Det er greit å få med seg at ris i Japan ikke er som ris i Norge. Risen her står oppreist av seg selv. Den er smakfull og perfekt lagd, den er ikke overkokt eller underkokt. Og du kan fint holde en klump med ris i hånda uten at den faller fra hverandre, selv om jeg ikke ser helt hvorfor man ønsker å gjøre noe slikt.

Vi har ikke kommet oss til å spise teppanyaki eller sushi ennå, så det kommer nok et innlegg til senere.

Første dagen i Osaka

Etter en lang flytur fra Hong Kong, 4,5 timer, en god stund i immigrasjonen på flyplassen, og en god halvtime der vi prøvde å få det nye SIM-kortet til å fungere ( som vi ikke fikk til så vi endte opp med å kjøpe nye SIM-kort av en hyggelig mann i en skranke. Pro-tip: ALDRI kjøp SIM-kort fra automat. Driten funker ikke, og du ender opp med å betale dobbelt! for du må jo ha et nytt SIM-kort som faktisk virker!) Etter at vi hadde tilgang til Internett prøvde vi å finne veien tl byen. Det er ikke spesielt vanskelig, men nesten ingen snakker engelsk og vi begynte å bli ganske så slitne både i hodet og kroppen, så det var litt stress. Vi fant et tog som tok oss in til byen. Togturen tok en time og vi måtte stå store deler av turen da det var ganske fullt, men nå var vi i Japan. Så humøret holdt seg oppe.

Klokken begynte å nærme seg sent, hvertfall for oss som hadde hatt en lang dag med reise. Så vi ble ganske fornøyde da det ikke var altfor vanskelig å finne leiligheten fra togstasjonen. Bare ti minutter å gå! Kjempedeilig. Vi kom fram til dit det sto at vi skulle, men vi fant ingen leilighet. Jeg dobbeltsjekket adressen og vi fikk beskjed om at det var akkurat her vi skulle bo. Rart.

Dette var utsikten fra adressen vi skulle bo på. Ikke noe leilighet i nærheten her nei.

Så innså jeg noe.. Vi fikk beskjed fra utleier fra Airbnb at adressen oppgitt i appen avvek fra den faktiske adressen og at vi måtte bruke en ny adresse han ga oss for å finne frem. Dette hadde jeg lest men ikke helt fått med meg. For han skrev det ikke like rett frem som jeg gjorde nå. . Oops.

Den nye adressen viste at vi var 30 min unna (!!) dit vi skulle. Fadern. Jan Robert var ikke særlig imponert over mine navigasjonsevner akkurat da, det var ikke jeg heller. Stakkars!

Jeg prøvde å holde humøret oppe, og var positiv i bøtter og spann, men må innrømme at jeg gjerne skulle vært uten den opplevelsen der. Vi endte opp med å drasse med oss koffertene og våre slitne kropper ned på en fullstendig ukjent t-banestasjon, og måtte finne ut hvordan vi betalte, hvor vi skulle og hvordan man bytter linjer. Men vi kom oss frem til riktig stasjon.

Så sto vi vel i 15 min å prøvde å finne bygningen vi skulle bo i. Vi klødde oss i hodet og gikk frem og tilbake flere ganger, før vi innså at vi sto på fremsiden av riktig bygning, og at vi måtte gå inn baksiden. Akkurat som om det er noe som er logisk. Men nå var vi ihvertfall fremme! Endelig!

Inn dit skulle vi! Inn den trange gangen for å finne frem til inngangen til leiligheten! 

Vi finner nøklene som er i en nøkkelboks og låser opp døren!

Det første vi ser nå vi kommer inn, hva tror dere? Et kjøleskap! Som blokkerer godt over halve inngangsdøra! Og nei, den var ikke plassert feil eller hadde gått dit av seg selv, det var der den bodde! Så liten var leiligheten! 😂 vi måtte ta av oss ryggsekkene våre for å komme oss inn. Leiligheten kan ikke ha vært større enn 12 kvadratmeter, maks! Vi ble litt paffe av størrelsen på leiligheten og utformelsen, men vi lærte oss å like den! Koffertene våre måtte stå i gangen, for det var ikke plass i stua /soverommet, men da blokkerte de for både dodøren og kjøleskapsdøren!! Men NÅ VAR VI I JAPAN!! 

Spenstige løsninger må til når det er trangt om plassen.

Her er dusjen og «badekaret.» Ble dessverre ingen bad på oss i denne leiligheten. Var nok litt for liten.
Toalettet fikk sitt eget lille rom, så det var koselig for den. Håndvask måtte gjøres i kjøkkenvasken.

Senga var litt for liten for oss begge, vi tror den var 1,20m , og vi er vant til 1,80m. Så En sv oss måtte sove på sovesofaen! Og det er greit det, for den kunne legges ut og bli stor. Bare et problem med det.. det var ikke plass på rommet til å brette den ut.. for da kunne man ikke gå ut av rommet, for den blokkerte for døra! Så vi sov litt sånn her og der, litt på en liten sovesofa som ikke var lagt ut, og litt på en seng. Men det var litt sjarm også. Vi klagde ikke.. så mye.

Bilder fra Kuala Lumpur

Det ble dessverre ikke noe innlegg mens vi var i Kuala Lumpur, så her kommer det ihvertfall noe bilder av vår første uke der.

Her har Jan Robert sniktatt et bilde av meg mens vi er på en stor fin åpen plass/park midt i sentrum! Her var det lysshow på natta!

Her han Jan Robert tatt en nydelig selfie foran TV-tårnet i byen! Det er en av de høyeste bygningene i byen!

Opp dit kom vi oss også.. Heldigvis med heis! Det var et trappeløp dagen etter, men å løpe opp 2000 trapper er ikke noe noen av oss har kjempelyst til akkurat nå. Kjipt å tilbringe resten av uka sittende på gulvet forbi musklene stivner og nekter å samarbeide. Kan spare sånn kosetrening til i sommer eller noe…

Se på denne utsikten! Dette er utsikten fra hotellet! De to høye lyse bygningene er tvillingtårnene i KL, Petrona Twin Towers!

Kuala Lumpur er en overraskende moderne by. Ingen av oss visste så mye om Malaysia eller Kuala Lumpur før vi dro dit, så vi ble ganske overrasket da vi kom dit. I forhold til Thailand er alt bedre i Malaysia. Veiene er mye bedre, infrastrukturen er ordentlig og landet er rent og pent.

Dette er ikke en liten by! Ikke helt som Oslo!

Her bodde vi første uken! I 31-etasje.

Vi bodde i Platinum towers, et leilighetshotell med infintypool på toppen. Hotellet ligger i KLCC, forretningsdelen av hovedstaden. Hotellet hadde 51 etasjer, så vi bodde godt over halvveis opp dit!

Etter en måned i Thailand der nesten alle stedene vi bodde var så som så, ønsket vi oss litt mer luksus i Kuala Lumpur! Vi fikset oss derfor en leilighet på 60 kvm med både sofa, tv og utsikt.

Kjøkken var det også, men det er overraskende vanskelig å lage mat i er ukjent land der det å finne det du trenger er kliss umulig. Frokost ble ofte sandwich fra den lokale sjappa.

Og mens vi er i gang må vi ikke glemme en av hovedgrunnene til at vi valgte dette stedet; Evighetsbassenget!

Tanken er dritbra, men jeg skal love det at er skummelt å bade 100 meter over bakken med bare en liten barriere mellom oss og en ganske heftig død! Så vi badet i det vannet én gang. Med hjertet i halsen.

Så det var jo bra valuta for pengene!


Hong Kong

Nå er vi i Hong Kong, eller HK som hippe reisere som oss kaller det. Denne lille rare delen av Kina er virkelig unik. Området er ikke veldig stort, men det er proppet med skyskrapere. På vei hjem fra flyplassen kjørte vi forbi gress og skog før det plutselig dukket opp 50 skyskrapere ut av inget. Alle bygningene var helt like og sto plassert helt inntil hverandre. Selv om det var masse plass rundt, så valgte de å plassere de så nærme hverandre som overhodet mulig. Ikke spør meg hvorfor. Vi hadde ikke engang kommet oss inn til byen. Jeg tok dessverre ingen bilder av det. Men her er et bilde som viser byen fra andre siden av elven!

Det er litt som å kjøre inn til Oslo fra Sverige, men når du kommer til Moss så er det ikke en liten by du ikke engang ser fra E6, men en hævv med skyskrapere som står som sild i tønne. Plutselig og helt unødvendige høye bygninger. Så kjører du fem minutter videre og så ser du bare skog igjen. Kanskje de ikke vet hvordan de skal bygge lavere bygninger? Kanskje hvis man går byggingeniør og snekker her, så har de bare to fag, skyskraper 101 og skyskraper 201.

Noe det også er verdt å nevne er det at de bygger sikringer utenpå bygninger med bambus. Bambus festet med tråd! Hvis en bygning skal renoveres så virker det som om bambus er noe de foretrekker ovenfor sikkerheten og stødigheten av metall. Men hei, vi er i Asia. Kanskje Bambus er bedre? Ikke vet jeg.

Her sitter vi på ferja over til fastlandet, og hvis du ser på bygningen foran oss, så er den sikret av bambus!

Her er bygningen ganske lav, så for å bevise at de sikrer med bambus, blir jeg nødt til å innrømme at jeg overdrev da jeg sa at alle bygninger er skyskrapere. Flaut!

Hong Kong er stort og uoversiktlig! Vi er fullstendig overveldet over byen. Vi bor på Hong kong island, som er over vannet fra fastlandet. Byen deles i to av en ganske stor elv. Som er litt upraktisk, men fungerer som bare pokker når man skal ta fine og flotte bilder av byen. Som bildet under! Dette bildet har jeg faktisk tatt! Og med en god dæsj med redigering så ser det dritbra ut, hvis jeg kan si det selv. Dette bildet kunne jo nesten blitt solgt på ikea! Så flink er jeg!

Prisene i Hong Kong er høye. De er på høyde med norske priser på mat og alkohol. Som er litt morsomt, for før vi kom hit visste jeg veldig lite om Hong Kong, det var litt Jan Robert sin greie å dra hit og jeg fulgte etter. Og Jan Robert hadde lest at HK er verdens billigste sted for øl. Så vi var supergira og tenkte at dette blir billig og gøy.

Første restauranten vi sjekket ølprisene på, så kostet en halvliter øl 90 Hong Kong dollar. Som er nesten 100 norske kroner. Det er jo Oslopriser! På Aker brygge. Vi bare WTF. Og en middag koster 160 – 200 kroner for en rett. Vi begge ble litt sånn, ojda dette blir dyrt for oss. Så vi gikk videre.

Så fant vi ut hvorfor det er så billig å drikke øl i HK. Og det er 7/11. 7/11 i Asia er det beste i verden! Vi elsker 7/11. De har masse god mat, de er over alt og de har billig øl!

3 halvlitere på 15 kroner! FEMTEN KRONER for 3 HALVLITERE! OG DET ER LOV Å DRIKKE I GATENE HER!

SÅ når vi dro ut på lørdag så hang(!) vi utenfor 7/11 sammen med alle andre og drakk sinnsykt billig øl. Vi var i bargata, the place to be, og vi gikk ikke inn et eneste sted. Sto ute og pratet med masse mennesker, det var supersosialt og veldig lommebokvennlig.

Må også nevne at HK har veldig fine offentlige toaletter som er gratis og i god stand( hvertfall jentetoalettene, Jan Robert var ikke like imponert). Og den nærmeste var rett ved siden av en minipark med benker. Så vi kjøpte øl på 7/11, gikk 50 meter til en park og når ølen ga beskjed om at den var ferdig med oss, så gikk vi 50 meter videre til et toalett. Var helt perfekt! Jeg er virkelig imponert!

Her har vi møtt noen hyggelige mennesker, en amerikaner, en svenske, og to innfødte! Veldige hyggelige mennesker!

Og en selfie selvfølgelig! Drikke på gata er ikke noe jeg ofte gjør( park i Oslo telles ikke) så det måtte dokumenteres!

Stay tuned for neste innlegg. Hvis dere er heldige tar det ikke 1 måned til neste innlegg legges ut!

Hva skjer videre?

Du får kanskje ikke svaret du forventer.

Av Jan Robert

Det å være på en udefinert tur uten noe spesielt mål og mening annet enn et land og kanskje en by kan by på en del hodebry.

Jeg og Tonje er ganske flinke til å slappe av. Lene oss tilbake og se tiden fly av sted. Med bena godt plantet på bordet, en øl i hånden og godt selskap i hverandre, så er det til tider vanskelig å gjøre noe annet. Når vi først åpner opp slusene for dristige diskusjoner med rot i meningen med livet, så er det blitt ganske naturlig for oss å gjøre dette. Og vi ELSKER DET. Og hverandre.

Det er tre og et halvt år siden vi ble kjærester, og det begynner å bli en stund siden vi forlovet oss også. Vi har begge stått med hode i kjøttkværna og lurt på hva vi skal gjøre når vi blir voksne. Hver gang vi gjør det, så kommer det ofte noen kloke sagn, og noe vi bygger videre på. Tonje har en utdannelse ho ikke føler at ho får brukt på en bra nok måte, og jeg sitter her med en halvveis bachelor i IT som ble lagt litt i glemmeboken da jeg forsto at jeg ville gjøre andre ting enn å gå på skole. Livet er litt som en jojo – bare ikke opp og ned. Det går litt frem og tilbake. Denne kjøttkværna jeg nevnte, den har vi hatt mange turer i begge to, og vi har konkludert med det gang på gang at vi trenger å gjøre noe eget. Å jobbe en jobb hvor du gjør noe time etter time og får lønn basert på hvor mange timer du klokker inn iløpet av en måned er noe vi begge tenker at er feil for oss. Vi ønsker å ha noe som betyr noe. Kanskje til og med gjør en forskjell! Ambisjonene våre er riktige, men er hensikten det? Tonje sin jobb betyr jo masse for ho, og de rundt. Som sykepleier, så hjelper man mange mennesker iløpet av en dag. Om det så være seg en rus-pasient eller en som har litt vondt ei tå og vil ha fri fra jobben i noen dager. Jeg kjører T-bane og jeg må nesten snike inn at jeg hjelper mange iløpet av en dag jeg også. Tenk så mange jeg frakter til og fra jobb hver dag! ..tenk så mange som irriterer seg over at jeg er ett eller to minutter forsinket hver dag.

Jeg elsker å kjøre T-bane. Tonje elsker ikke å være sykepleier. Jeg elsker ikke å livnære meg av å kjøre T-bane. Jeg skulle ønske at jeg kunne stille meg i kø for å kjøre tog sånn, en gang i uka, i noen timer fordi det er kjempe gøy, men det å forholde seg til umenneskelige arbeidstider på fast basis er ikke noe for meg. Tonje sin skiftordning med å jobbe tilsvarende tider er heller ikke noe å rope hurra etter. Når vi begynner å bli så voksne som det vi gjør, så higer vi begge etter litt mer forutsigbare tider – eller: tider vi styrer selv. Og det er nettopp dette vi har en håpløs forkjærlighet til med denne turen. Rett før vi dro så fikk jeg en stor idé som jeg så vidt livsatte før vi reiste, og jeg ønsker at dette skal kunne dyttes i gang mens vi er på tur.

Denne turen startet med en samtale over frokosten en august-dag. Vi ble enige om å slippe alt vi hadde i hendene og reise i slutten av januar. Dette halvåret har vi jobbet hardt og mye, til tider sett hverandre sjeldent, venner enda mindre, og vi har begge fått bekreftet nettopp dette med at vi behøver noe som vi kan styre litt selv. Vi har så vidt vært på tur i 2 uker, og den friheten vi har her, den er herlig.

Eller er den det?

Vi har satt av cirka 1 måned i hvert land vi skal være i, men det er ikke et løfte. Hvis vi vil dra videre, så drar vi videre. Vi booker overnattingssteder fra 2-6 netter og forsøker å få sett så mye som mulig før vi reiser videre. Hvis vi finner et sted som ser bra ut, så booker vi gjerne litt lenger dersom prisen er bra. Vi stresser oss nok opp ganske unødvendig, men grunnen til det er av det budsjettet vi har satt oss selv. Vi har begrenset med midler vi kan bruke, og det skal holde for hele reisen vår, og det er litt her vi begge faller raskt tilbake på tanken med å gjøre noe for oss selv. Vi har en blogg og en instagram som vi begge er veldig gira på og liker veldig godt å holde på med, men det må da være noe mer vi kan gjøre? Ikke misforstå meg nå. Vi elsker å reise, men det er den frykten av at reisen tar slutt. Den tar slutt fordi pengene blir brukt opp, og fordi permisjon fra jobb er ferdig. Er det da hverdagen starter? Jeg ønsker at hverdagen har startet nå. Ikke den vi har hjemme i Norge, men den vi lager for oss selv her og nå, mens vi reiser og gjør hva faen vi vil, hvor vi vil. Jeg ønsker å kunne fortsette å reise, eller å dra hjem til Norge igjen fordi tiden er inne, ikke fordi permisjonen fra jobb er over.

Det er denne kjøttkværna.. Den jeg og Tonje elsker så kjært. Vi er veldig flinke på å gi hverandre idéer, inspirasjoner, AMBISJONER, mål, kanskje en mening i ny og ne – men hvis det virkelig er noe vi gjør, så er det å pushe hverandre fremover på godt og vondt. Vi er hverandres rake motsetninger, og hver vår halvdel til et hamburger-brød. De delene som skilles i et pølsebrød. Som korken til en vannflaske. Vi har forskjellige meninger om alt, men også samme mening om alt. Ekstrovert, introvert.. du skjønner hva jeg mener.

Denne reisen er noe vi har gledet oss til lenge, og nå når vi først er her, så er vi også på en liten bonus-reise. Hva skal vi gjøre når vi blir voksne?

Jeg tror Tonje har en lukrativ karrière i sikte med frukt-masker.