Tanker om Backpackerlivet etter fem dager..

av Tonje

Dette backpackerlivet er noe underlige greier. Vi har egentlig ikke sett for oss at vi er backpackere, men to mennesker som reiser rundt i Asia.. Med kun håndbagasje.. Som strengt tatt er definisjonen av å være en backpacker. Så vi er faktisk backpackere. Kult for oss. Vi har nå vært i Bangkok i 5 dager, og hittil er vi ikke helt sikre på hva vi syntes. De to første dagene bodde vi på et hotell ganske usentralt med tanke på hvor all morroa forgår. Så dro vi til Khao San Road, som er kjent for å være et backpackerparadis. Men hva var det egentlig vi forventet oss?
Masse glade og utadvendte reisende mennesker som alle snakket med hverandre mens vi opplevde helt fantastiske ting. Det skulle bli så lett å bli kjent med nye mennesker, som visste akkurat hvor man burde dra og tok tok oss med på masse rare og spennende eventyr.
Det vi ikke tenkte like mye på er det faktumet at man ikke endrer personlighet selv om man reiser til ett nytt land. Og vi er fortsatt nordmenn.. Som er glad i prate med mennesker man kjenner. Ikke tilfeldige mennesker man ikke har noe til felles med. Bortsett fra at de har en sekk på ryggen og lite penger. Som absolutt alle som bor i dette området har. Så hvordan skal vi møte mennesker?

Sitteområdet på hostellet. Som du ser er det ikke noen andre her.

Hostellet vi bor på er ikke et sosial sted. Virkelig ikke et sted å møte nye mennesker. Vi har møtt et par stykker mens vi har bodd her, men det er enten på badet eller på vei ut døren. Ikke et sosialt mekka for å si det sånn. Og jeg slår ikke av en prat gjennom døra mens en tysker sitter på do. Så utadvendt er jeg virkelig ikke. Så hostellet er no go. Som er virkelig synd, for finnes det et bedre sted å bli kjent med noen enn over en felles frokost på morgenen. Tviler. Og det var jo det som skulle være vår beste sjangse. For alle vet at hosteller er supersosiale og the place to be.. Bare ikke det hostellet vi valgte.

Så hva nå. Første dagen var vi utslitte og la oss kl 20, møtte ingen. Andre dagen i Khao San stakk vi ut og satt oss på en ledig plass på en hjemmelaget bar i gata. Det er et hav av mennesker over alt, og musikken strømmer fra digre høyttalere som konkurrerer med de like store høyttalerne over veien om hvem som kan spille høyest musikk. Og gjerne trap-musikk. Som er sinnsykt slitsomt å høre på når det spilles på tusen desibel. Ikke at jeg aner hvor høyt tusen desibel egentlig er, men tipper det er høyt nok til at folk skjønner poenget mitt. Hadde det vært opp til meg hadde all trap-musikk blitt spilt på 0 desibel. For alltid. Passe volum for en slik sjanger.

Khao San Road. Stappfullt av turister. Får dessverre ikke lagt opp video her, den kommer på Instagram.

Denne reisen tvinger oss begge ut av komfortsonen, men jeg tror det er verre for Jan Robert enn det er for meg. Jeg har alltid vært utadvendt og er ikke like redd for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jan Robert var ganske så ukomfortabel da vi satt oss ned på et langbord med to andre mennesker på andre enden av bordet. Det var 3 stoler i mellom oss på hver side, men likevel var det litt for nærme fordi vi delte samme bord.. Så etter fiaskoen av å bli kjent med mennesker på hostellet, skjønte jeg fort at dette ble helt og holdent opp til meg. Kom ikke til å få noe hjelp fra den pysen der.
Vi flyttet oss til en annen bar og satt oss på et langbord helt for oss selv. Tok en øl og lurte litt på hva nå? Vi drakk opp ølen og kjøpte en til. Da ble det litt enklere. Det satt to kanadiere på bordet bak oss som var rundt vår alder. Jeg spurte Jan Robert om vi skulle spørre om de ville sitte med oss, men han turte ikke. Det han sa var at nå går jeg på do, og hvis de sitter her når jeg kommer tilbake er det bra, men det får du fikse. Og så gikk han. Jeg hadde jo fått i meg snart to øl innabords så det var ikke like skummelt lenger å ta kontakt. Jeg fikk øyekontakt og gestikulerte med litt klumsete bevegelser om de ville sitte med oss. De svarte nei.
Neida, de svarte ja, og kom og satte seg ved siden av meg. Vi introduserte oss for hverandre og prøvde å ha en samtale. Det eneste problemet var jo den tidligere nevnte musikken på 5 milliarder desibel som kom fra absolutt alle kanter.
I tillegg er det det faktumet at to nordmenn som ikke snakker engelsk til vanlig plutselig skal holde en samtale gående, på engelsk, med mennesker som faktisk snakker engelsk. Med litt leting etter ord og bakgrunnsstøy så høy at alle talefeil ble maskert, gikk det ganske bra. Så nå hadde vi blitt kjent med to mennesker. Det er bra. Vi snakker litt mer med de og finner ut at de skal dra neste dag.. Så det var jo det vennskapet. Da må vi fader meg ut og finne enda flere mennesker å snakke med..

Heldigvis er vi så heldige at vi reisen sammen. Hvis vi ikke møter andre mennesker gjør det virkelig ikke så mye fordi vi har hverandre. Hadde jeg reist alene tror jeg at jeg hadde reist hjem igjen relativt fort. Det er for annerledes og ukjent for meg.
Alt jeg har hørt om backpackerlivet er at det er så fantastisk og utfordrende og spennende og en opplevelse for livet. Og jeg tviler virkelig ikke. Men det samme kan jeg si om den gangen jeg fikk matforgiftning i Norge. Ikke at det er fantastisk og spennende, men at det er utfordrende og en opplevelse for livet. For slikt glemmer man aldri. Hver gang noen snakker om en slik opplevelse kan jeg relatere og samtalene blir ofte ganske morsomme. Og jeg har hatt overraskende mange hyggelige samtaler om matforgiftning( for å ikke gå i detaljer) etter det grusomme døgnet. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg matforgiftning igjen. Nei takk.
Akkurat nå er det litt sånn jeg føler det om backpacking. Vi får uendelig skryterett for resten av livet og vi kan slenge oss med i klubben av interessante mennesker som legger alt igjen hjemme og drar på en lang reise. Men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Vi har ikke gitt opp, absolutt ikke, men det neste stedet vi skal til er et strandparadis. Der vi tenker å late oss på strendene, bade i den varme sjøen og drikke rett fra kokosnøtter. Der vi skal ha eget rom med senger som ikke har dyr i seg( Den ene kanadieren vi møtte fikk lus dagen etter vi møtte de og han andre fikk diare). Det er ikke helt det vi har lyst på. Hadde det som barn, det holder.
Så jeg tror vi begge er ganske enige om at litt høyere standard og litt mer avslapping er tingen for oss. Mer paradis og litt mindre eksos og mas.

Hun hadde lus..
Ser at min sladding er litt dårlig. Ordner seg nok, ingen som vet hvem de er uansett.

Men så lenge vi er i bangkok(frem til i morgen) så skal vi nyte det å være her.
Det er kinesisk nyttår i dag og det innebærer en stor feiring med drager og fyrverkeri. Det blir gøy å se på. Vi visste ikke om det før vi dro, men noen ganger er man skikkelig heldige. Men først er det en obligatorisk tur til «The Reclining Buddha» i Wat Pho tempelet som står på programmet.

Vi er ikke verdens flinkeste til å ta bilder ennå.

Peace.

4 kommentarer om “Tanker om Backpackerlivet etter fem dager..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s