Tja, hostell er kanskje ikke så glamorøst.

2. februar 2019 er en dag jeg og Tonje sent kommer til å glemme. Fy faen.

Av Jan Robert

Vi våknet i våre veldig gode store senger ganske uthvilte og klare for dagen. (Dette var virkelig gode senger i forhold til de sengene vi har nå.) Vi har fått en kjempebra døgnrytme. Jetlag? Næsj. Vi  var ute av senga 07:00. Vi sov begge to som 2 steiner. I går, 1. februar, så var vi på CentralWorld, og det var svært! For svært. Vi spiste noe sterk mat – som førte til en konklusjon om at vi skal holde oss unna sterk mat så langt det lar seg gjøre resten av turen. De do-turene er ikke verdt det ass. Maten er god, men aftermathen er faenmeg noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk ikke kjøpt meg shorts.

Vi shoppa ingenting faktisk, vi ble tuslende rundt og glo i mange timer. Vi var også på kino inne på kjøpesenteret. Der fikk jeg servert 1L med cola (det var 70% isbiter og 30% cola) i en kopp som ikke fikk plass i koppholderen til setet. Alt i alt så var dette kjøpesenteret ikke helt myntet på meg og Tonje fordi størrelsene på klærne her, de er latterlige. De har KANSKJE large hvis du leter. Jeg må opp i 2-3xl for å få noe over låra mine. Tonje fant en Victoria Secrets-butikk, og ho fant seg et par fine BH-er, men der var det jo det samme. Størrelsene er absolutt ikke vennlige for våre vestlige kroppsfasonger. Ut ifra hva jeg forsto at Tonje sa, så kostet BH-ene rundt 500 kroner i normale størrelser, men da Tonje skulle ha lik BH i sin størrelse, så ble prisene jekka opp til 2500 kroner. KRONER. NOPE. Det er uaktuelt. Det er jo norsk pris, og vi er priviligerte turister. (Tonje korrigerer meg, og forteller at vanlige Bh-er kostet 300-400 kroner, mens den eneste de hadde som nesten passet kostet 800 kroner).

Nå må jeg snakke litt om veien til kjøpesenteret. Kjøpesenteret i seg selv var veldig moderne og sykt fint. Høy standard på alt, og det var veldig bra luft der. Veien dit.. det er en annen historie. Jeg vet at backpacking skal være glamorøst og alt det der, men la meg fortelle deg at alt du har hørt stemmer ikke. Eller, jo det gjør nok det, men disse gode mat-luktene du har hørt om. Æsj. Det er ekkelt. Vemmelig. Forferdelig. Det lukter surt, du ser kjøtt som har vært ferdig stekt og ligget i sola langs en høyt trafikkert vei i flere timer, med mennesker som har gått forbi og sikkert kommet borti maten med alt fra fingre til sekker. De sidene vi har sett av Bangkok hittil har ikke vært spesielt imponerende. Som tidligere nevnt i mitt forrige innlegg, så er ikke områdene her tilrettelagt for gående i det hele tatt. Det er veier overalt, trafikanter som kjører som idioter og jeg forstår uttrykket “Concrete Jungle” ganske godt. Jeg vet ikke om det er blitt brukt om Bangkok før, men la meg fortelle deg at det passer fantastisk bra. Tonje fikk seg en liten stuck da ho holdt på å bli truffet av en scooter som skvatt rundt bak fra en lyktestolpe. Å gå ved siden av hverandre for å leie hender er det bare å glemme. Vi må gå etter hverandre. Hvis ikke så blir vi tuta på.

Nå sitter vi på hostellet vårt rett ved Khao San Road, og her er det kjempekult og området er absolutt et område som må oppleves. Her trives vi veldig godt. Her er det 1 bil, 1 scooter og 1 tuk-tuk per 100 gående – I stedet for omvendt som vi er blitt vandt til i området vi var før,  men kanskje ikke helt bosituasjonen – jeg kommer dit litt senere i innlegget.

Nå vel, som jeg sa, så våknet vi i våre gude-senger igår og var ganske klare for å spise frokost, slappe av litt og sjekke ut av hotellet. Vi var ikke de eneste som skulle sjekke ut, og det var en del kø. Var nok ikke så lurt å vente til siste frist for å sjekke ut, for den køen tok vel gode 20 minutter. Så der sto vi, med sekkene våre på ryggen og ventet på å gå  ut av airconditionen og gå. Vi skulle gå ca 6 km for å komme oss til Khao San Road. Vi hadde egentlig tenkt til å ta en taxi, men vi fant ut at vi tar det stykkevis. Etter gårsdagens flause på å forsøke å finne shorts, så har vi googla litt, og funnet ut at det er noe som heter MBK-center hvor de selger klær helt opp i 7XL. PERFEKT! Dette senteret er ca halvveis på turen, så da går vi i 3 km, tar ei litta avstikker og har drøye 4 km til destinasjon Khao San Road.

Turen til MBK gikk veldig bra. Tonje har fått litt gnagsår og en sykt ekkel blemme på helen sin, men ho er en maskin. Ho tok på seg SOKKER I SANDALENE. I 30+ og luftfuktighet som er høyere enn i toppen av en vannkoker som står på.

Når vi nesten var ved MBK-senteret så kom vi på noe vi opplevde på CentralWorld i går. De sjekket sekkene våre før vi fikk gå inn i går. Da hadde vi bare en liten reise-ransel. I dag så har vi med oss alt vi har med oss. Kjipt hvis vi må ta av oss sekkene for inspeksjon når vi kommer inn her også. Vi diskuterte om vi kanskje bare skulle gønne på og gå rett til Khao San, også gå tilbake, men det fant vi ut etter ca 2 sek betenkningstid at er uaktuelt. Når vi har forlatt denne asfaltjungelen, så tror vi ikke at vi kommer til å dra tilbake med det første, så det hadde vært veldig deilig å bare plukke med det vi trenger, så er vi ferdige med det.

Vi kom til døra og så det vi var redde for. En metall-detektor og en sikkerhetsvakt som sto klar. Vi gikk igjennom og det pep, akkurat som igår. Å nei.

Heldigvis så ble det ikke noe stor ståhei av det. Vakta hadde en håndholdt detektor av noe slag som han bare førte over sekkene våre og sa at vi kunne gå videre. Inne på MBK så skjedde det ikke så veldig mye. Vi fant etasjen vi skulle til, som var toppetasjen. Vi tok oss fra 3. til 4. via rulletrapp, fra 4. til 5. med rulletrapp, men så på vei opp til 6 stoppet jeg rett før rulletrappa. Jeg har høydeskrekk. Vi fant en heis istedenfor. Gelenderet på rulletrappa var sånn ca like høy som livet mitt, og å ta den siste rulletrappa opp var uaktuelt. Vi kom oss opp, jeg fikk kjøpt meg 2 shorts som var ganske digge og kule, vi tok en matbit, og vi fortsatte turen vår. Og for en tur. Den siste etappen var egentlig ganske grei den også, men Tonje stresset litt fordi vi fant ut at det var “giftig” smog i lufta. Så ho pusha tempoet ganske bra. Veien til Khao San var ikke noe annerledes enn de andre veiene vi har opplevd til nå. Asfalt. Biler. Busser. Tuk-tuk. Eksos. Støynivået er så høyt at det ikke går an å prate med hverandre. Vi måtte stoppe opp hvis vi skulle prate.

Obligatorisk bilde av noen tog vi passerte

Når vi til slutt nådde frem til destinasjonen så ble vi fryktelig positive. Det var vel nøyaktig sånn vi hadde sett for oss. Masse mennesker. Kanskje litt mye vestlige mennesker, men det var jo egentlig forventet det også. “Backpack-hub” ga det litt bort. Her var det masse restauranter, spisesteder, massører, jalla-sjapper, apotek, 7-eleven, og egentlig alt vi trenger med mye mer. Området er kjempekult! Masse utesteder. Dette tror vi blir bra. Vi fant frem til hostellet vårt, “Some Rest Hostell”. Dette blir spennende. Jeg ble pessimistisk og negativ sekundet vi kom inn. Ikke fordi det var dårlig standard, uhyggelig personal eller noe sånt. Tvert imot. Han som tok oss i mot var kjempehyggelig, og rommene var som forventet. Køyesenger med 6 soveplasser på et rom med deilig, kald, frisk AC! Jeg er så langt ute av min komfortsone nå at det er ubehagelig. Vi fikk senger på tvers av hverandre fordi de andre var opptatte. Tonje sover nede, til høyre og jeg sover oppe til venstre. Det er bare 1 meter imellom oss, men det er 1 meter for mye for å være helt ærlig. Vi fikk et stor skap med hengelås som har plass til hele ryggsekken vår, så vi føler oss ihvertfall trygge på å låse inn ting. Jeg hadde min runde hvor jeg low-key forsøker å gire opp Tonje på å sjekke ut et hotell i nærheten isteden, men jeg blir litt mer komfortabel ettersom vi sitter og slapper av litt. Klokka var vel rundt 17 da vi hadde fått roet oss ned etter den jævlig lange gåturen, og vi var klare for å dra ut og utforske området. Da vi gikk ut så så vi en eldre kar som satt ute og koste seg på inngangspartiet til hostellet. Sikkert i 60 årene. Asiater. Vi tenkte kanskje at det var eieren eller noe.

Vårt første syn av Khao San. Herregud så mye mennesker.

Vi trengte ikke å gå langt før vi fant et sted vi likte veldig godt. Ølen kostet 40 kroner for en 0.6L av lokaløl, sinnsykt dyrt. Eller.. ikke i Norge, men vi er ikke i Norge. Tror totalprisen på middagen vår ble på drøye 800 Bhat(215 kroner) Det er ikke spesielt dyrt, men det er jo litt dyrt her i Thailand.

Når maten var konsumert, så var vel klokken 20-ish. Vi måtte ta oss en runde og finne noen hygieneartikler og håndkle. Vi fant det et par steder, de skulle ha 450 bhat for 2 håndklær. Litt for dyrt tenkte vi. Det er jo ikke dyrt det heller, men de setter jo prisene opp 1000% fordi vi spør om konkrete ting. Så vi bare droppet det.

Tilbake til hostellet, så var han eldre karen gått hjem, trodde vi. Vi tenkte at vi la oss tidlig. Klokka var vel 2030 ish. Da vi kom til rommet så lå han og sov. Det var visst ikke eieren.

Jeg tror dette blir vårt første og siste besøk på hostell med mindre vi må. Det å legge seg i senga uten å kunne prate sammen fordi det ligger folk og sover er helt rart. Altså, nå har vi prøvd det, og klientellet her er ikke det vi hadde sett for oss i det hele tatt. Vi har møtt noen andre folk som er i vår alder her, men de er ikke spesielt pratsomme. Møtte en kar til frokosten idag, 3. februar, men han forsvant inn i telefonen så fort vi satte oss ned på det ene bordet som er tilgjengelig her. Da dreit vi i han og pratet norsk med hverandre. Hadde kanskje vært lettere hvis vi pratet engelsk. Da kunne jo han lett etter en måte å hoppe inn i samtalen på, men sorry mac. Vi er brautete nordmenn.

Jo, forresten. Håndklær. 60 bhat kostet det oss å leie 2 håndklær vi kan ha så lenge vi oppholder oss her på hostellet. Det er digg, også slipper vi å pakke med oss store håndklær når vi reiser videre. Bagasjeplassen vår er ganske begrenset.

Nå, nøyaktig nå – står det at klokka er 04:30 på PCen, men her er klokka 10:30. Frokosten er spist, og vi har begge sittet og skrevet i ca 1 time. Nå skal vi gå igjennom noen bilder for å se hva vi kan bruke etter vår jakt på å bli instagram-celebreter. Vi får se. Du vet, fame and fortune.

Cya later aligator.

Ja, jeg hadde sovnet.

Jan Robert


En kommentar om “Tja, hostell er kanskje ikke så glamorøst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s