Bilder fra Kuala Lumpur

Det ble dessverre ikke noe innlegg mens vi var i Kuala Lumpur, så her kommer det ihvertfall noe bilder av vår første uke der.

Her har Jan Robert sniktatt et bilde av meg mens vi er på en stor fin åpen plass/park midt i sentrum! Her var det lysshow på natta!

Her han Jan Robert tatt en nydelig selfie foran TV-tårnet i byen! Det er en av de høyeste bygningene i byen!

Opp dit kom vi oss også.. Heldigvis med heis! Det var et trappeløp dagen etter, men å løpe opp 2000 trapper er ikke noe noen av oss har kjempelyst til akkurat nå. Kjipt å tilbringe resten av uka sittende på gulvet forbi musklene stivner og nekter å samarbeide. Kan spare sånn kosetrening til i sommer eller noe…

Se på denne utsikten! Dette er utsikten fra hotellet! De to høye lyse bygningene er tvillingtårnene i KL, Petrona Twin Towers!

Kuala Lumpur er en overraskende moderne by. Ingen av oss visste så mye om Malaysia eller Kuala Lumpur før vi dro dit, så vi ble ganske overrasket da vi kom dit. I forhold til Thailand er alt bedre i Malaysia. Veiene er mye bedre, infrastrukturen er ordentlig og landet er rent og pent.

Dette er ikke en liten by! Ikke helt som Oslo!

Her bodde vi første uken! I 31-etasje.

Vi bodde i Platinum towers, et leilighetshotell med infintypool på toppen. Hotellet ligger i KLCC, forretningsdelen av hovedstaden. Hotellet hadde 51 etasjer, så vi bodde godt over halvveis opp dit!

Etter en måned i Thailand der nesten alle stedene vi bodde var så som så, ønsket vi oss litt mer luksus i Kuala Lumpur! Vi fikset oss derfor en leilighet på 60 kvm med både sofa, tv og utsikt.

Kjøkken var det også, men det er overraskende vanskelig å lage mat i er ukjent land der det å finne det du trenger er kliss umulig. Frokost ble ofte sandwich fra den lokale sjappa.

Og mens vi er i gang må vi ikke glemme en av hovedgrunnene til at vi valgte dette stedet; Evighetsbassenget!

Tanken er dritbra, men jeg skal love det at er skummelt å bade 100 meter over bakken med bare en liten barriere mellom oss og en ganske heftig død! Så vi badet i det vannet én gang. Med hjertet i halsen.

Så det var jo bra valuta for pengene!


Hong Kong

Nå er vi i Hong Kong, eller HK som hippe reisere som oss kaller det. Denne lille rare delen av Kina er virkelig unik. Området er ikke veldig stort, men det er proppet med skyskrapere. På vei hjem fra flyplassen kjørte vi forbi gress og skog før det plutselig dukket opp 50 skyskrapere ut av inget. Alle bygningene var helt like og sto plassert helt inntil hverandre. Selv om det var masse plass rundt, så valgte de å plassere de så nærme hverandre som overhodet mulig. Ikke spør meg hvorfor. Vi hadde ikke engang kommet oss inn til byen. Jeg tok dessverre ingen bilder av det. Men her er et bilde som viser byen fra andre siden av elven!

Det er litt som å kjøre inn til Oslo fra Sverige, men når du kommer til Moss så er det ikke en liten by du ikke engang ser fra E6, men en hævv med skyskrapere som står som sild i tønne. Plutselig og helt unødvendige høye bygninger. Så kjører du fem minutter videre og så ser du bare skog igjen. Kanskje de ikke vet hvordan de skal bygge lavere bygninger? Kanskje hvis man går byggingeniør og snekker her, så har de bare to fag, skyskraper 101 og skyskraper 201.

Noe det også er verdt å nevne er det at de bygger sikringer utenpå bygninger med bambus. Bambus festet med tråd! Hvis en bygning skal renoveres så virker det som om bambus er noe de foretrekker ovenfor sikkerheten og stødigheten av metall. Men hei, vi er i Asia. Kanskje Bambus er bedre? Ikke vet jeg.

Her sitter vi på ferja over til fastlandet, og hvis du ser på bygningen foran oss, så er den sikret av bambus!

Her er bygningen ganske lav, så for å bevise at de sikrer med bambus, blir jeg nødt til å innrømme at jeg overdrev da jeg sa at alle bygninger er skyskrapere. Flaut!

Hong Kong er stort og uoversiktlig! Vi er fullstendig overveldet over byen. Vi bor på Hong kong island, som er over vannet fra fastlandet. Byen deles i to av en ganske stor elv. Som er litt upraktisk, men fungerer som bare pokker når man skal ta fine og flotte bilder av byen. Som bildet under! Dette bildet har jeg faktisk tatt! Og med en god dæsj med redigering så ser det dritbra ut, hvis jeg kan si det selv. Dette bildet kunne jo nesten blitt solgt på ikea! Så flink er jeg!

Prisene i Hong Kong er høye. De er på høyde med norske priser på mat og alkohol. Som er litt morsomt, for før vi kom hit visste jeg veldig lite om Hong Kong, det var litt Jan Robert sin greie å dra hit og jeg fulgte etter. Og Jan Robert hadde lest at HK er verdens billigste sted for øl. Så vi var supergira og tenkte at dette blir billig og gøy.

Første restauranten vi sjekket ølprisene på, så kostet en halvliter øl 90 Hong Kong dollar. Som er nesten 100 norske kroner. Det er jo Oslopriser! På Aker brygge. Vi bare WTF. Og en middag koster 160 – 200 kroner for en rett. Vi begge ble litt sånn, ojda dette blir dyrt for oss. Så vi gikk videre.

Så fant vi ut hvorfor det er så billig å drikke øl i HK. Og det er 7/11. 7/11 i Asia er det beste i verden! Vi elsker 7/11. De har masse god mat, de er over alt og de har billig øl!

3 halvlitere på 15 kroner! FEMTEN KRONER for 3 HALVLITERE! OG DET ER LOV Å DRIKKE I GATENE HER!

SÅ når vi dro ut på lørdag så hang(!) vi utenfor 7/11 sammen med alle andre og drakk sinnsykt billig øl. Vi var i bargata, the place to be, og vi gikk ikke inn et eneste sted. Sto ute og pratet med masse mennesker, det var supersosialt og veldig lommebokvennlig.

Må også nevne at HK har veldig fine offentlige toaletter som er gratis og i god stand( hvertfall jentetoalettene, Jan Robert var ikke like imponert). Og den nærmeste var rett ved siden av en minipark med benker. Så vi kjøpte øl på 7/11, gikk 50 meter til en park og når ølen ga beskjed om at den var ferdig med oss, så gikk vi 50 meter videre til et toalett. Var helt perfekt! Jeg er virkelig imponert!

Her har vi møtt noen hyggelige mennesker, en amerikaner, en svenske, og to innfødte! Veldige hyggelige mennesker!

Og en selfie selvfølgelig! Drikke på gata er ikke noe jeg ofte gjør( park i Oslo telles ikke) så det måtte dokumenteres!

Stay tuned for neste innlegg. Hvis dere er heldige tar det ikke 1 måned til neste innlegg legges ut!

Hva skjer videre?

Du får kanskje ikke svaret du forventer.

Av Jan Robert

Det å være på en udefinert tur uten noe spesielt mål og mening annet enn et land og kanskje en by kan by på en del hodebry.

Jeg og Tonje er ganske flinke til å slappe av. Lene oss tilbake og se tiden fly av sted. Med bena godt plantet på bordet, en øl i hånden og godt selskap i hverandre, så er det til tider vanskelig å gjøre noe annet. Når vi først åpner opp slusene for dristige diskusjoner med rot i meningen med livet, så er det blitt ganske naturlig for oss å gjøre dette. Og vi ELSKER DET. Og hverandre.

Det er tre og et halvt år siden vi ble kjærester, og det begynner å bli en stund siden vi forlovet oss også. Vi har begge stått med hode i kjøttkværna og lurt på hva vi skal gjøre når vi blir voksne. Hver gang vi gjør det, så kommer det ofte noen kloke sagn, og noe vi bygger videre på. Tonje har en utdannelse ho ikke føler at ho får brukt på en bra nok måte, og jeg sitter her med en halvveis bachelor i IT som ble lagt litt i glemmeboken da jeg forsto at jeg ville gjøre andre ting enn å gå på skole. Livet er litt som en jojo – bare ikke opp og ned. Det går litt frem og tilbake. Denne kjøttkværna jeg nevnte, den har vi hatt mange turer i begge to, og vi har konkludert med det gang på gang at vi trenger å gjøre noe eget. Å jobbe en jobb hvor du gjør noe time etter time og får lønn basert på hvor mange timer du klokker inn iløpet av en måned er noe vi begge tenker at er feil for oss. Vi ønsker å ha noe som betyr noe. Kanskje til og med gjør en forskjell! Ambisjonene våre er riktige, men er hensikten det? Tonje sin jobb betyr jo masse for ho, og de rundt. Som sykepleier, så hjelper man mange mennesker iløpet av en dag. Om det så være seg en rus-pasient eller en som har litt vondt ei tå og vil ha fri fra jobben i noen dager. Jeg kjører T-bane og jeg må nesten snike inn at jeg hjelper mange iløpet av en dag jeg også. Tenk så mange jeg frakter til og fra jobb hver dag! ..tenk så mange som irriterer seg over at jeg er ett eller to minutter forsinket hver dag.

Jeg elsker å kjøre T-bane. Tonje elsker ikke å være sykepleier. Jeg elsker ikke å livnære meg av å kjøre T-bane. Jeg skulle ønske at jeg kunne stille meg i kø for å kjøre tog sånn, en gang i uka, i noen timer fordi det er kjempe gøy, men det å forholde seg til umenneskelige arbeidstider på fast basis er ikke noe for meg. Tonje sin skiftordning med å jobbe tilsvarende tider er heller ikke noe å rope hurra etter. Når vi begynner å bli så voksne som det vi gjør, så higer vi begge etter litt mer forutsigbare tider – eller: tider vi styrer selv. Og det er nettopp dette vi har en håpløs forkjærlighet til med denne turen. Rett før vi dro så fikk jeg en stor idé som jeg så vidt livsatte før vi reiste, og jeg ønsker at dette skal kunne dyttes i gang mens vi er på tur.

Denne turen startet med en samtale over frokosten en august-dag. Vi ble enige om å slippe alt vi hadde i hendene og reise i slutten av januar. Dette halvåret har vi jobbet hardt og mye, til tider sett hverandre sjeldent, venner enda mindre, og vi har begge fått bekreftet nettopp dette med at vi behøver noe som vi kan styre litt selv. Vi har så vidt vært på tur i 2 uker, og den friheten vi har her, den er herlig.

Eller er den det?

Vi har satt av cirka 1 måned i hvert land vi skal være i, men det er ikke et løfte. Hvis vi vil dra videre, så drar vi videre. Vi booker overnattingssteder fra 2-6 netter og forsøker å få sett så mye som mulig før vi reiser videre. Hvis vi finner et sted som ser bra ut, så booker vi gjerne litt lenger dersom prisen er bra. Vi stresser oss nok opp ganske unødvendig, men grunnen til det er av det budsjettet vi har satt oss selv. Vi har begrenset med midler vi kan bruke, og det skal holde for hele reisen vår, og det er litt her vi begge faller raskt tilbake på tanken med å gjøre noe for oss selv. Vi har en blogg og en instagram som vi begge er veldig gira på og liker veldig godt å holde på med, men det må da være noe mer vi kan gjøre? Ikke misforstå meg nå. Vi elsker å reise, men det er den frykten av at reisen tar slutt. Den tar slutt fordi pengene blir brukt opp, og fordi permisjon fra jobb er ferdig. Er det da hverdagen starter? Jeg ønsker at hverdagen har startet nå. Ikke den vi har hjemme i Norge, men den vi lager for oss selv her og nå, mens vi reiser og gjør hva faen vi vil, hvor vi vil. Jeg ønsker å kunne fortsette å reise, eller å dra hjem til Norge igjen fordi tiden er inne, ikke fordi permisjonen fra jobb er over.

Det er denne kjøttkværna.. Den jeg og Tonje elsker så kjært. Vi er veldig flinke på å gi hverandre idéer, inspirasjoner, AMBISJONER, mål, kanskje en mening i ny og ne – men hvis det virkelig er noe vi gjør, så er det å pushe hverandre fremover på godt og vondt. Vi er hverandres rake motsetninger, og hver vår halvdel til et hamburger-brød. De delene som skilles i et pølsebrød. Som korken til en vannflaske. Vi har forskjellige meninger om alt, men også samme mening om alt. Ekstrovert, introvert.. du skjønner hva jeg mener.

Denne reisen er noe vi har gledet oss til lenge, og nå når vi først er her, så er vi også på en liten bonus-reise. Hva skal vi gjøre når vi blir voksne?

Jeg tror Tonje har en lukrativ karrière i sikte med frukt-masker.

Phuket!

Nå har vi kommet til fantastiske Phuket! 

Stranda rett ved hotellet.

Eller vi kom hit for 4 dager siden.

Skulle ønske grunnen til at blogginnlegget kommer sent er fordi vi har opplevd så sinnsykt mye fantastisk at vi ikke har hatt tid til å skrive. Det hadde vært fint! Realiteten er noe litt annet. Vi har vært syke. Så syke at vi så vidt har orket å sitte oppreist. Nesten som at vi har dratt oss rundt med albuene på gulvet fordi vi er så slitne. Litt som en zombie uten bein. Ja vi har rett og slett vært zombier. Ikke har vi hatt fungerende hjerner heller. Vandret meningsløst på rommet uten å skjønne hvordan man åpner døra. Så vidt vi har overlevd.

Vi er jo vaksinerte i hodet og rævva, så vi trodde ikke vi skulle bli syke, i hvert fall ikke så fort. Og hva tror dere vi ble smittet av? Den ene tingen man ikke kan vaksinere seg mot… 

Forkjølelse.

Og ikke en liten søt forkjølelse, med litt tett i nesa og litt vondt i halsen. Neida… Vi fikk full pakke. Tett i hele trynet, feber med både frostrier og svettetokter, kroppen som betong og en skikkelig stygg hoste. En hoste som høres ut som en flodhest på steroider. Ikke særlig vakkert å høre på!

På flyturen ned merket jeg at jeg begynte å bli litt tett i nesa og litt ekstra sliten. oh oh. Vi kom ned til hotellet og jeg var helt utslitt. Første dagen på en fantastisk ferieøy, og jeg orket ikke gå lenger enn til hotellrestauranten for å spise middag. Heldigvis var det veldig god mat på hotellet. Glemte selvfølgelig å ta bilder av maten, så dere får forestille dere en god middag på sydenrestaurant. 

Dette er det beste bildet jeg fant på de 2 minuttene jeg orket lete. Vi har forøvrig ikke smakt på kokosnøttene her nede enda heller. Sløve mennesker.
Photo by Artem Bali on Pexels.com

Tilbake på rommet var det rett i seng. Aircondition på en deilig 25 grader og en lett sydendyne. Jan Robert var ikke enda blitt syk, så han sov som et vanlig menneske, men passende mengde soveklær. Jeg derimot, måtte opp midt på natta og ta på meg shorts, joggebukse, t-skjorte og hettegenser med hetta trukket godt over hodet. Jeg holdt på å fryse ihjel i 25 grader. Tipper det så passe dumt ut. Den natta sov jeg særdeles dårlig, med hostekuler hver gang jeg snudde meg, feberfantasier og med en kropp som en istapp. Stakkars meg.

Her spiser vi middag på rommet fordi jeg ikke orket å dra ut på restaurant.

Se så frisk jeg ser ut.
Look at me!
Love my life.

Jan Robert satte meg i kjærestekarantene, som betyr null kyssing. Hvis jeg var heldig fikk jeg en klem. Han ville virkelig ikke bli syk. Så hva tror dere skjedde? 

Jeg begynte å bli friskere og Jan Robert begynte å bli sykere. Jeg skal ikke påstå at jeg koste meg da han også begynte å bli syk men.. Det er litt digg. Det fortjener han for å ha satt meg i kjærestekarantene..

Jeg fikk mer energi og litt mer livsgnist, mens han ble mer og mer som en dødssyk mann. Han fikk akkurat de samme symptomene som meg, minus den stygge hosten. Den slapp han unna. Men vi må ikke glemme at han er en mann, og han blir jo mye sykere enn meg selv om vi gikk gjennom akkurat det samme. Så han hadde det nok 10 000 ganger verre enn meg stakkars. Den derre hersens mannsyken.

En døende mann ❤

I natt sov jeg i vanlige soveklær, mens Jan Robert lå med langbukse og hettegenser.  Vi byttet hotell mens vi begge var litt oppegående, jeg snart frisk og han snart syk, og det nye hotellrommet var en stor oppgradering til det forrige. Her har vi regndusj og badekar. Så han har litt bedre kår å være syk i. Hvis det er noe trøst. 

Så i dag er jeg i stand til å skrive et blogginnlegg, mens Jan Robert ligger ved siden av meg og sover. Stakkars liten. 

Men når sant skal sies så begynner Jan Robert å bli litt bedre han også. I dag orket han til og med å bli med ned for å spise frokost!! Og vi har en helt nydelig bassengkant på hotellet. Så så fort vi blir litt bedre skal vi sole oss og ha det flott ved bassengkanten. 

Så en rask oppsummering av Phuket hittil: fine hotellrom, gode senger, effektiv AC, forkjølelse. 

Tanker om Backpackerlivet etter fem dager..

av Tonje

Dette backpackerlivet er noe underlige greier. Vi har egentlig ikke sett for oss at vi er backpackere, men to mennesker som reiser rundt i Asia.. Med kun håndbagasje.. Som strengt tatt er definisjonen av å være en backpacker. Så vi er faktisk backpackere. Kult for oss. Vi har nå vært i Bangkok i 5 dager, og hittil er vi ikke helt sikre på hva vi syntes. De to første dagene bodde vi på et hotell ganske usentralt med tanke på hvor all morroa forgår. Så dro vi til Khao San Road, som er kjent for å være et backpackerparadis. Men hva var det egentlig vi forventet oss?
Masse glade og utadvendte reisende mennesker som alle snakket med hverandre mens vi opplevde helt fantastiske ting. Det skulle bli så lett å bli kjent med nye mennesker, som visste akkurat hvor man burde dra og tok tok oss med på masse rare og spennende eventyr.
Det vi ikke tenkte like mye på er det faktumet at man ikke endrer personlighet selv om man reiser til ett nytt land. Og vi er fortsatt nordmenn.. Som er glad i prate med mennesker man kjenner. Ikke tilfeldige mennesker man ikke har noe til felles med. Bortsett fra at de har en sekk på ryggen og lite penger. Som absolutt alle som bor i dette området har. Så hvordan skal vi møte mennesker?

Sitteområdet på hostellet. Som du ser er det ikke noen andre her.

Hostellet vi bor på er ikke et sosial sted. Virkelig ikke et sted å møte nye mennesker. Vi har møtt et par stykker mens vi har bodd her, men det er enten på badet eller på vei ut døren. Ikke et sosialt mekka for å si det sånn. Og jeg slår ikke av en prat gjennom døra mens en tysker sitter på do. Så utadvendt er jeg virkelig ikke. Så hostellet er no go. Som er virkelig synd, for finnes det et bedre sted å bli kjent med noen enn over en felles frokost på morgenen. Tviler. Og det var jo det som skulle være vår beste sjangse. For alle vet at hosteller er supersosiale og the place to be.. Bare ikke det hostellet vi valgte.

Så hva nå. Første dagen var vi utslitte og la oss kl 20, møtte ingen. Andre dagen i Khao San stakk vi ut og satt oss på en ledig plass på en hjemmelaget bar i gata. Det er et hav av mennesker over alt, og musikken strømmer fra digre høyttalere som konkurrerer med de like store høyttalerne over veien om hvem som kan spille høyest musikk. Og gjerne trap-musikk. Som er sinnsykt slitsomt å høre på når det spilles på tusen desibel. Ikke at jeg aner hvor høyt tusen desibel egentlig er, men tipper det er høyt nok til at folk skjønner poenget mitt. Hadde det vært opp til meg hadde all trap-musikk blitt spilt på 0 desibel. For alltid. Passe volum for en slik sjanger.

Khao San Road. Stappfullt av turister. Får dessverre ikke lagt opp video her, den kommer på Instagram.

Denne reisen tvinger oss begge ut av komfortsonen, men jeg tror det er verre for Jan Robert enn det er for meg. Jeg har alltid vært utadvendt og er ikke like redd for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jan Robert var ganske så ukomfortabel da vi satt oss ned på et langbord med to andre mennesker på andre enden av bordet. Det var 3 stoler i mellom oss på hver side, men likevel var det litt for nærme fordi vi delte samme bord.. Så etter fiaskoen av å bli kjent med mennesker på hostellet, skjønte jeg fort at dette ble helt og holdent opp til meg. Kom ikke til å få noe hjelp fra den pysen der.
Vi flyttet oss til en annen bar og satt oss på et langbord helt for oss selv. Tok en øl og lurte litt på hva nå? Vi drakk opp ølen og kjøpte en til. Da ble det litt enklere. Det satt to kanadiere på bordet bak oss som var rundt vår alder. Jeg spurte Jan Robert om vi skulle spørre om de ville sitte med oss, men han turte ikke. Det han sa var at nå går jeg på do, og hvis de sitter her når jeg kommer tilbake er det bra, men det får du fikse. Og så gikk han. Jeg hadde jo fått i meg snart to øl innabords så det var ikke like skummelt lenger å ta kontakt. Jeg fikk øyekontakt og gestikulerte med litt klumsete bevegelser om de ville sitte med oss. De svarte nei.
Neida, de svarte ja, og kom og satte seg ved siden av meg. Vi introduserte oss for hverandre og prøvde å ha en samtale. Det eneste problemet var jo den tidligere nevnte musikken på 5 milliarder desibel som kom fra absolutt alle kanter.
I tillegg er det det faktumet at to nordmenn som ikke snakker engelsk til vanlig plutselig skal holde en samtale gående, på engelsk, med mennesker som faktisk snakker engelsk. Med litt leting etter ord og bakgrunnsstøy så høy at alle talefeil ble maskert, gikk det ganske bra. Så nå hadde vi blitt kjent med to mennesker. Det er bra. Vi snakker litt mer med de og finner ut at de skal dra neste dag.. Så det var jo det vennskapet. Da må vi fader meg ut og finne enda flere mennesker å snakke med..

Heldigvis er vi så heldige at vi reisen sammen. Hvis vi ikke møter andre mennesker gjør det virkelig ikke så mye fordi vi har hverandre. Hadde jeg reist alene tror jeg at jeg hadde reist hjem igjen relativt fort. Det er for annerledes og ukjent for meg.
Alt jeg har hørt om backpackerlivet er at det er så fantastisk og utfordrende og spennende og en opplevelse for livet. Og jeg tviler virkelig ikke. Men det samme kan jeg si om den gangen jeg fikk matforgiftning i Norge. Ikke at det er fantastisk og spennende, men at det er utfordrende og en opplevelse for livet. For slikt glemmer man aldri. Hver gang noen snakker om en slik opplevelse kan jeg relatere og samtalene blir ofte ganske morsomme. Og jeg har hatt overraskende mange hyggelige samtaler om matforgiftning( for å ikke gå i detaljer) etter det grusomme døgnet. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg matforgiftning igjen. Nei takk.
Akkurat nå er det litt sånn jeg føler det om backpacking. Vi får uendelig skryterett for resten av livet og vi kan slenge oss med i klubben av interessante mennesker som legger alt igjen hjemme og drar på en lang reise. Men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Vi har ikke gitt opp, absolutt ikke, men det neste stedet vi skal til er et strandparadis. Der vi tenker å late oss på strendene, bade i den varme sjøen og drikke rett fra kokosnøtter. Der vi skal ha eget rom med senger som ikke har dyr i seg( Den ene kanadieren vi møtte fikk lus dagen etter vi møtte de og han andre fikk diare). Det er ikke helt det vi har lyst på. Hadde det som barn, det holder.
Så jeg tror vi begge er ganske enige om at litt høyere standard og litt mer avslapping er tingen for oss. Mer paradis og litt mindre eksos og mas.

Hun hadde lus..
Ser at min sladding er litt dårlig. Ordner seg nok, ingen som vet hvem de er uansett.

Men så lenge vi er i bangkok(frem til i morgen) så skal vi nyte det å være her.
Det er kinesisk nyttår i dag og det innebærer en stor feiring med drager og fyrverkeri. Det blir gøy å se på. Vi visste ikke om det før vi dro, men noen ganger er man skikkelig heldige. Men først er det en obligatorisk tur til «The Reclining Buddha» i Wat Pho tempelet som står på programmet.

Vi er ikke verdens flinkeste til å ta bilder ennå.

Peace.

Hvorfor vi lager reiseblogg

Skrevet av Tonje

Vi har sett mye rundt på reiseblogger og det er en stor overvekt av fantastisk vakre mennesker med helt fantastiske garderober og profesjonelle fotografer som renner inn på feeden. Vi er fantastiske mennesker, men vi er ikke fantastisk vakre mennesker med modellkropper. Klærne vi har tatt med oss på tur er tatt med fordi de er komfortable og anvendelige i varmt vær. I tillegg reiser vi kun med carry-on, slik at det er begrenset hvor mange plagg vi kan ha med oss.
Som et eksempel på hvor uoppnåelige noen av disse menneskene så jeg her om dagen et bilde av et par som var ute og reiste, husker ikke hvor, der de hadde tatt på seg finstasen, han med dress og hun med lang vakker hvit blondekjole. De sto midt inne i en stor grønn åker.. Altså det er et veldig pent bilde, men det er nok ikke et situasjonsbilde. For hvem går egentlig rundt i en åker med lang hvit blondekjole med slør(!!). Dette bildet er for Instagram og intet annet. Tviler på at de har en hobby der de går rundt i en åker i finstasen. I så fall synte jeg synd på alle bøndene som får tråkket ned jordene sine.

two person carrying black inflatable pool float on brown wooden bridge near waterfalls
Photo by Oliver Sjöström

Slike bilder som dette kommer vi aldri til å klare å gjenskape. Dette er ikke bildet jeg har brukt som eksempel over, av den grunn av at det var et ekte bilde på instagram, mens det jeg brukte lå tilgjengelig til bruk. Greit fantastisk det bilde her også. 

Poenget er ikke å snakke ned mennesker som tar slike bilder, for det er virkelig vakkert å se på og de er flinke til det de driver med. Det vi ønsker å oppnå er å vise en motpol til dette. At helt vanlige mennesker med vanlige kropper også kan dra på fantastiske fine turer og legge ut bilder. Jeg må innrømme at jeg har gått en del runder med meg selv når det kommer til akkurat dette. For både jeg og Jan Robert har hatt et godt forhold med mye god mat. Litt for mye god mat. Vi har begge lagt på en god porsjon fra vi ble sammen, og vi kan nok ikke lenger klassifiseres som normalvektige. En skikkelig kjærestevekt på oss begge. Og jeg vet dette, fordi jeg følger med på media, at mennesker som er større enn det som er helt sunt ofte blir harselert og brukt som syndebukker og politiske midler for å fremme ukjente menneskers syn på vekt og sunnhet. Og jeg vet ikke helt om jeg orker å bli kalt feit ku og at jeg fremmer et usunt syn på overvekt fordi jeg legger ut bilder av min og kjæresten min sin reise. For det er ikke poenget mitt. Jeg vet at jeg er overvektig. Jeg har prøvd å slanke meg mange ganger, men jeg klarer ikke holde motivasjonen lenge nok til å klare det, enda. Og jeg trenger ikke å bli minnet på det av ukjente mennesker som føler de har rett til å kommentere negativt på mitt utseende fordi jeg er tjukk. Og jeg har ingen intensjon av å fremme et usunt kroppsbilde der jeg sier at det er sunt å være tjukk. For det er det ikke. Men dette vet også alle som er tjukke. Alle er fullstendig klar over at de veier for mye og alle de negative effektene av dette.
Poenget mitt er at jeg kan ikke slutte å leve fordi jeg er tjukk. Jeg kan ikke gjemme meg fra resten av menneskeheten fordi jeg spiser for mye mat og er litt for lat. Det kan jeg rett og slett ikke. Jeg har akseptert at jeg nå er tjukk, og det kommer ikke til å endre seg frem til jeg klarer å gå ned i vekt og holde meg der. Men jeg må få lov til å oppleve nye ting og nyte livet frem til jeg kommer til den vekten jeg bør være. Og det er det vi nå gjør. Jeg har brukt mye tid på å akseptere at nå ser jeg slik ut, og hvis noen ikke vil være venn med meg fordi jeg er tjukk så er det deres problem og ikke mitt. Jeg vil ikke være venner med mennesker som tenker slik uansett.

Så vi skal skrive denne bloggen, og legge ut masse bilder. Ikke perfekte modellbilder, men hverdagsbilder av hverdagsfotografer utstyrt med et mobilkamera og en Gopro vi har kjøpt til reisen. Og hvis vi er heldige kanskje inspirere andre mennesker til å leve live sitt uavhengig av kroppsfasong. Selvtillit kommer ikke av å bli tynn eller topptrent, det kommer av aksept for hvem man er og hvem man ønsker å være. 

Og i den forbindelsen vil jeg dele et par nydelige bilder jeg tok før jeg begynte å skrive dette innlegget. Akkurat nå sitter vi på et hostel i Khao san i Bangkok, backpackerparadiset i Bangkok. Litt slitne etter et dårlig natt( vanskelig å sove med to ukjente mennesker på rommet og med hard knirkete seng) og helt uten sminke for min del(Blir jo ikke brun med sminke i ansiktet). Tenkte det er litt kult å ta et par bilder av oss som sitter og jobber med pcene våre. Dette skulle vise seg å være litt vanskeligere enn tenkt.
Her er resultatet:

fullsizeoutput_1d6Første bildet ble uklart og dårlig. Tok det med frontkameraet på 10 sekunders nedtelling. Vi hadde en liten misforståelse om vi skulle se i kameraet eller ikke, som var hundre prosent min feil. Jeg presterte å si til Jan Robert; se i kameraet, ikke se i kameraet. Så dette var første forsøk.

Andre forsøk ble litt bedre, brukte til og med riktig kamera.

Her fikk vi et litt bedre bilde. Men jeg oppdaget av det sto litt mye greier på bordet som måtte fikses på. Særlig vannmuggen og lysestaken plaget meg, siden de står skeivt med tanke på hverandre. Og ketchupflasker trenger man ikke på et slikt stilig bilde. Så nytt forsøk.

Tredje forsøk funket dårlig med timer.

Her rakk jeg rett og slett ikke å komme meg på plass før bildet ble tatt. Så jeg bare ga opp.

Fjerde bilde og siste bildet ble ganske fint.

Her har jeg ryddet bordet, slik at vi fikk stilige ananas i en kul kurv med på bildet og ingen ketchupflasker eller lysestaker. I tillegg sa jeg til Jan Robert at jeg måtte drikke kaffen min for å se kul ut, og da begynte han å le. Du kan jo se det for deg, jeg setter på timer på 10 sekunder, skynder meg rundt bordet for å sette meg ned før jeg tar opp kaffekoppen med to sekunder igjen på timeren i et forsøk på å se sofistikert og kul ut.

jeg liker veldig godt det siste bildet. Selv om jeg absolutt måtte ha en kaffekopp i hånden, så ser man at det er god stemning mellom oss. Det du ikke ser at 1 sekund etter at bilde er tatt begynner jeg også å le og klarer å sprute litt kaffe utover bordet. Veldig sofistikert må jeg si.

Det skal også nevnes at det er flere bildet tatt enn de som jeg legger ut, men disse fire beskriver godt hvor mye jobb som skal til for å ta et «kult» og stilig bilde. Lurer på hva han i resepsjonen tenkte på da han så meg løpe frem og tilbake mellom bordet og veggen på andre siden. Jeg fikk også testet ut et par filtre på macen. Bildene må jo ha en varm og fin tone. Viktig det.

Tonje

Tja, hostell er kanskje ikke så glamorøst.

2. februar 2019 er en dag jeg og Tonje sent kommer til å glemme. Fy faen.

Av Jan Robert

Vi våknet i våre veldig gode store senger ganske uthvilte og klare for dagen. (Dette var virkelig gode senger i forhold til de sengene vi har nå.) Vi har fått en kjempebra døgnrytme. Jetlag? Næsj. Vi  var ute av senga 07:00. Vi sov begge to som 2 steiner. I går, 1. februar, så var vi på CentralWorld, og det var svært! For svært. Vi spiste noe sterk mat – som førte til en konklusjon om at vi skal holde oss unna sterk mat så langt det lar seg gjøre resten av turen. De do-turene er ikke verdt det ass. Maten er god, men aftermathen er faenmeg noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk ikke kjøpt meg shorts.

Vi shoppa ingenting faktisk, vi ble tuslende rundt og glo i mange timer. Vi var også på kino inne på kjøpesenteret. Der fikk jeg servert 1L med cola (det var 70% isbiter og 30% cola) i en kopp som ikke fikk plass i koppholderen til setet. Alt i alt så var dette kjøpesenteret ikke helt myntet på meg og Tonje fordi størrelsene på klærne her, de er latterlige. De har KANSKJE large hvis du leter. Jeg må opp i 2-3xl for å få noe over låra mine. Tonje fant en Victoria Secrets-butikk, og ho fant seg et par fine BH-er, men der var det jo det samme. Størrelsene er absolutt ikke vennlige for våre vestlige kroppsfasonger. Ut ifra hva jeg forsto at Tonje sa, så kostet BH-ene rundt 500 kroner i normale størrelser, men da Tonje skulle ha lik BH i sin størrelse, så ble prisene jekka opp til 2500 kroner. KRONER. NOPE. Det er uaktuelt. Det er jo norsk pris, og vi er priviligerte turister. (Tonje korrigerer meg, og forteller at vanlige Bh-er kostet 300-400 kroner, mens den eneste de hadde som nesten passet kostet 800 kroner).

Nå må jeg snakke litt om veien til kjøpesenteret. Kjøpesenteret i seg selv var veldig moderne og sykt fint. Høy standard på alt, og det var veldig bra luft der. Veien dit.. det er en annen historie. Jeg vet at backpacking skal være glamorøst og alt det der, men la meg fortelle deg at alt du har hørt stemmer ikke. Eller, jo det gjør nok det, men disse gode mat-luktene du har hørt om. Æsj. Det er ekkelt. Vemmelig. Forferdelig. Det lukter surt, du ser kjøtt som har vært ferdig stekt og ligget i sola langs en høyt trafikkert vei i flere timer, med mennesker som har gått forbi og sikkert kommet borti maten med alt fra fingre til sekker. De sidene vi har sett av Bangkok hittil har ikke vært spesielt imponerende. Som tidligere nevnt i mitt forrige innlegg, så er ikke områdene her tilrettelagt for gående i det hele tatt. Det er veier overalt, trafikanter som kjører som idioter og jeg forstår uttrykket “Concrete Jungle” ganske godt. Jeg vet ikke om det er blitt brukt om Bangkok før, men la meg fortelle deg at det passer fantastisk bra. Tonje fikk seg en liten stuck da ho holdt på å bli truffet av en scooter som skvatt rundt bak fra en lyktestolpe. Å gå ved siden av hverandre for å leie hender er det bare å glemme. Vi må gå etter hverandre. Hvis ikke så blir vi tuta på.

Nå sitter vi på hostellet vårt rett ved Khao San Road, og her er det kjempekult og området er absolutt et område som må oppleves. Her trives vi veldig godt. Her er det 1 bil, 1 scooter og 1 tuk-tuk per 100 gående – I stedet for omvendt som vi er blitt vandt til i området vi var før,  men kanskje ikke helt bosituasjonen – jeg kommer dit litt senere i innlegget.

Nå vel, som jeg sa, så våknet vi i våre gude-senger igår og var ganske klare for å spise frokost, slappe av litt og sjekke ut av hotellet. Vi var ikke de eneste som skulle sjekke ut, og det var en del kø. Var nok ikke så lurt å vente til siste frist for å sjekke ut, for den køen tok vel gode 20 minutter. Så der sto vi, med sekkene våre på ryggen og ventet på å gå  ut av airconditionen og gå. Vi skulle gå ca 6 km for å komme oss til Khao San Road. Vi hadde egentlig tenkt til å ta en taxi, men vi fant ut at vi tar det stykkevis. Etter gårsdagens flause på å forsøke å finne shorts, så har vi googla litt, og funnet ut at det er noe som heter MBK-center hvor de selger klær helt opp i 7XL. PERFEKT! Dette senteret er ca halvveis på turen, så da går vi i 3 km, tar ei litta avstikker og har drøye 4 km til destinasjon Khao San Road.

Turen til MBK gikk veldig bra. Tonje har fått litt gnagsår og en sykt ekkel blemme på helen sin, men ho er en maskin. Ho tok på seg SOKKER I SANDALENE. I 30+ og luftfuktighet som er høyere enn i toppen av en vannkoker som står på.

Når vi nesten var ved MBK-senteret så kom vi på noe vi opplevde på CentralWorld i går. De sjekket sekkene våre før vi fikk gå inn i går. Da hadde vi bare en liten reise-ransel. I dag så har vi med oss alt vi har med oss. Kjipt hvis vi må ta av oss sekkene for inspeksjon når vi kommer inn her også. Vi diskuterte om vi kanskje bare skulle gønne på og gå rett til Khao San, også gå tilbake, men det fant vi ut etter ca 2 sek betenkningstid at er uaktuelt. Når vi har forlatt denne asfaltjungelen, så tror vi ikke at vi kommer til å dra tilbake med det første, så det hadde vært veldig deilig å bare plukke med det vi trenger, så er vi ferdige med det.

Vi kom til døra og så det vi var redde for. En metall-detektor og en sikkerhetsvakt som sto klar. Vi gikk igjennom og det pep, akkurat som igår. Å nei.

Heldigvis så ble det ikke noe stor ståhei av det. Vakta hadde en håndholdt detektor av noe slag som han bare førte over sekkene våre og sa at vi kunne gå videre. Inne på MBK så skjedde det ikke så veldig mye. Vi fant etasjen vi skulle til, som var toppetasjen. Vi tok oss fra 3. til 4. via rulletrapp, fra 4. til 5. med rulletrapp, men så på vei opp til 6 stoppet jeg rett før rulletrappa. Jeg har høydeskrekk. Vi fant en heis istedenfor. Gelenderet på rulletrappa var sånn ca like høy som livet mitt, og å ta den siste rulletrappa opp var uaktuelt. Vi kom oss opp, jeg fikk kjøpt meg 2 shorts som var ganske digge og kule, vi tok en matbit, og vi fortsatte turen vår. Og for en tur. Den siste etappen var egentlig ganske grei den også, men Tonje stresset litt fordi vi fant ut at det var “giftig” smog i lufta. Så ho pusha tempoet ganske bra. Veien til Khao San var ikke noe annerledes enn de andre veiene vi har opplevd til nå. Asfalt. Biler. Busser. Tuk-tuk. Eksos. Støynivået er så høyt at det ikke går an å prate med hverandre. Vi måtte stoppe opp hvis vi skulle prate.

Obligatorisk bilde av noen tog vi passerte

Når vi til slutt nådde frem til destinasjonen så ble vi fryktelig positive. Det var vel nøyaktig sånn vi hadde sett for oss. Masse mennesker. Kanskje litt mye vestlige mennesker, men det var jo egentlig forventet det også. “Backpack-hub” ga det litt bort. Her var det masse restauranter, spisesteder, massører, jalla-sjapper, apotek, 7-eleven, og egentlig alt vi trenger med mye mer. Området er kjempekult! Masse utesteder. Dette tror vi blir bra. Vi fant frem til hostellet vårt, “Some Rest Hostell”. Dette blir spennende. Jeg ble pessimistisk og negativ sekundet vi kom inn. Ikke fordi det var dårlig standard, uhyggelig personal eller noe sånt. Tvert imot. Han som tok oss i mot var kjempehyggelig, og rommene var som forventet. Køyesenger med 6 soveplasser på et rom med deilig, kald, frisk AC! Jeg er så langt ute av min komfortsone nå at det er ubehagelig. Vi fikk senger på tvers av hverandre fordi de andre var opptatte. Tonje sover nede, til høyre og jeg sover oppe til venstre. Det er bare 1 meter imellom oss, men det er 1 meter for mye for å være helt ærlig. Vi fikk et stor skap med hengelås som har plass til hele ryggsekken vår, så vi føler oss ihvertfall trygge på å låse inn ting. Jeg hadde min runde hvor jeg low-key forsøker å gire opp Tonje på å sjekke ut et hotell i nærheten isteden, men jeg blir litt mer komfortabel ettersom vi sitter og slapper av litt. Klokka var vel rundt 17 da vi hadde fått roet oss ned etter den jævlig lange gåturen, og vi var klare for å dra ut og utforske området. Da vi gikk ut så så vi en eldre kar som satt ute og koste seg på inngangspartiet til hostellet. Sikkert i 60 årene. Asiater. Vi tenkte kanskje at det var eieren eller noe.

Vårt første syn av Khao San. Herregud så mye mennesker.

Vi trengte ikke å gå langt før vi fant et sted vi likte veldig godt. Ølen kostet 40 kroner for en 0.6L av lokaløl, sinnsykt dyrt. Eller.. ikke i Norge, men vi er ikke i Norge. Tror totalprisen på middagen vår ble på drøye 800 Bhat(215 kroner) Det er ikke spesielt dyrt, men det er jo litt dyrt her i Thailand.

Når maten var konsumert, så var vel klokken 20-ish. Vi måtte ta oss en runde og finne noen hygieneartikler og håndkle. Vi fant det et par steder, de skulle ha 450 bhat for 2 håndklær. Litt for dyrt tenkte vi. Det er jo ikke dyrt det heller, men de setter jo prisene opp 1000% fordi vi spør om konkrete ting. Så vi bare droppet det.

Tilbake til hostellet, så var han eldre karen gått hjem, trodde vi. Vi tenkte at vi la oss tidlig. Klokka var vel 2030 ish. Da vi kom til rommet så lå han og sov. Det var visst ikke eieren.

Jeg tror dette blir vårt første og siste besøk på hostell med mindre vi må. Det å legge seg i senga uten å kunne prate sammen fordi det ligger folk og sover er helt rart. Altså, nå har vi prøvd det, og klientellet her er ikke det vi hadde sett for oss i det hele tatt. Vi har møtt noen andre folk som er i vår alder her, men de er ikke spesielt pratsomme. Møtte en kar til frokosten idag, 3. februar, men han forsvant inn i telefonen så fort vi satte oss ned på det ene bordet som er tilgjengelig her. Da dreit vi i han og pratet norsk med hverandre. Hadde kanskje vært lettere hvis vi pratet engelsk. Da kunne jo han lett etter en måte å hoppe inn i samtalen på, men sorry mac. Vi er brautete nordmenn.

Jo, forresten. Håndklær. 60 bhat kostet det oss å leie 2 håndklær vi kan ha så lenge vi oppholder oss her på hostellet. Det er digg, også slipper vi å pakke med oss store håndklær når vi reiser videre. Bagasjeplassen vår er ganske begrenset.

Nå, nøyaktig nå – står det at klokka er 04:30 på PCen, men her er klokka 10:30. Frokosten er spist, og vi har begge sittet og skrevet i ca 1 time. Nå skal vi gå igjennom noen bilder for å se hva vi kan bruke etter vår jakt på å bli instagram-celebreter. Vi får se. Du vet, fame and fortune.

Cya later aligator.

Ja, jeg hadde sovnet.

Jan Robert